Arendal-bosatte Kjell Moan (59, nederst) skriver i denne teksten om tandemhoppet han fikk i 50-årsgave. Arendal-bosatte Kjell Moan (59, nederst) skriver i denne teksten om tandemhoppet han fikk i 50-årsgave. Foto: Skjermdump fra video

Da kona var i enkemodus

Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg.

Såret etter den famøse turen med rulleskøytene og undergangen ved Asdal, var på langt nær grodd, men siden jeg har godt grokjøtt, og stelte godt med såret, var jeg sånn tålelig lappet sammen da vi satte kursen mot Kjevik en solrik, men litt kald sommerdag i slutten av juni. Det var stille i bilen. Vi hadde vel litt å tenke på begge to.

Jeg var betenkt og lurte på når jeg skal slutte å fremstille grandiose tanker som bursdagsønsker.

Min bedre 3/4 var i enkemodus.

Vi møtte gutta i hangaren og gikk igjennom prosedyrene.

Jeg lurte på om jeg kanskje hadde litt lite klær på meg, siden det blåste litt og vi skulle jo noen tusen fot til værs? Hadde bare en tynn treningsbukse på, og en tynn fleece over T-skjorta.

«HA-HA-HA, om du kommer til å fryse? Det er det siste du kommer til å tenke på», gapskrattet gutta.

Ja, så da ... var det bare å klatre inn i det lille, knallgule flyet og stige til værs.

Inni flyet spenner Gunnar meg på seg. Som en 90 kilos ryggsekk på magen. Og der sitter jeg med en fremmedkar gnudd inntil poumpen i sikkert 20 minutter mens vi klatrer til værs i et bitte lite gult fly og en motorstøy som ikke innbyr særlig til samtale. Like greit egentlig, for jeg har mer enn nok med meg selv der jeg sitter og skrur av alle innvendige knapper som har med skrekk å gjøre.

Vel oppe på 9000 fot eller så, får jeg klapp på skuldra og vi aker oss mot døra. En av de andre hopperne (galningene) har allerede kløvet ut og henger i et stag med videokamera.

Jeg er, faktisk, kald og rolig.

Helt til vi sitter i døra.

Det vil si ... til Gunnar, som jeg henger på, sitter i døra.

Jeg henger i løse lufta på utsiden.

Det var ... ikke noe særlig.

Men jeg har bestemt meg på forhånd og har forbannet meg på at jeg skal være «til stede» under hele hoppet, spesielt frittfallet, før han åpner skjermen. Og det klarer jeg, ¨

«Ett-tusen».

«To-tusen». Tommel opp til kameramannen.

«Tre-tusen», teller jeg, og jeg husker hvert sekund av den herlige følelsen der vi suser ned mot bakken.

30 sekunder fritt fall.

Gunnar drar i snora.

FLAPP, og der henger vi.

Som avtalt skal jeg får «ratte og styre» oss ned.

Det var planen.

Men ...

De gale menneskene må ha fått inntrykk av at jeg er litt av tøffing, for dette er for tregt for Gunnar.

Han napper til seg styresnorene og drar som besatt.

Og jeg blir sjøsyk. Luftsyk. På flekken.

Og forteller det øyeblikkelig til Gunnar, for denne følelsen kjenner jeg.

Magen min og jeg har en lang historie bak oss, og vi er ikke venner når det svinger, enten det er i bil, båt eller karusell.

Eller fallskjerm.

«Du må bare få oss ned», sier jeg. «Dette kommer ikke til å gå over før vi er nede».

Og vi er fremdeles langt oppe.

Og Gunnar styrer oss forsiktig ned i store, store svinger.

Og jeg er kvalm. Syk.

Men det går fint, og trygt nede på bakken blir jeg liggende en stund i gresset.

Kameramannen kommer løpende og de er ivrige på om de har fått et nytt medlem?

Tror ikke det.

Gunnar er også glad for at vi er nede. «Du, æ ble kjæmpestressa når du sa at du måtte spy, for æ hoppa med ei dame en gang, og hu spydde over hele mæ. Midt i trynet på mæ»

Vi takker av gutta, og feirer med å dra på Ikea.

Hun kjører.

Og mens hun er på Ikea sover jeg i bilen.

Og det gjør jeg resten av kvelden også.

Og gutta hadde rett.

Jeg frøs ikke der oppe.

Se video av forberedelser og selve tandemhoppet her

Les flere innlegg av Kjell Moan her