Hvordan takler vi det? Hvem blir vi da?

Pandemien er ikke over. Vi kan ikke velge den bort, vi må forholde oss til den. Vi må forholde oss til begrensninger. Noen barn har over tid mistet frisoner, lekearenaer og samspill med andre som hjalp dem til å tåle det vanskelige i hjemmesituasjonen. Noen studenter har vært så lenge alene på en hybel at de ikke vet hvordan det går med psyken om samfunnet lukker seg igjen. Ikke før vi er klare for å innta friheten igjen, truer nye stengninger.

De fleste av oss ikke så godt trent på å takle det som ikke går over. Selv de som er i nære relasjoner, begynner å klage fordi de ikke kan gjøre det de normalt har kunnet gjøre. Når vi må forhold oss til det vi ikke kan velge bort eller flykte fra, kjenner vi på en maktesløshet. Hvordan kan vi takle det best mulig? Kan vi bli mer robuste av dette? Kan vi få øynene mer opp for de som virkelig lider når mye stenges og finne nye måter å bry oss om hverandre på?

Livet lar seg ikke lage etter oppskrift

Vi er vant til å høre: Det går bra! Det går over. Vi læres opp til at vi kan velge å lage et bra liv. «Lag deg et liv», sier mange. Om vi bare tar de riktige valgene, får vi det godt. Vi velger fra hyllene ganske langt opp. Noen ganger fra øverste hylle. Om vi følger lykkeoppskriftene, kan vi nærmest få perfekte liv - uten brister. Det ligger i livets vesen at det ikke vil pakkes inn i fasader og skall. Som om det var mulig, og som om det var livet. Sånn er ikke livet, og denne tiden minner oss om det. Livet er mange følelser på samme tid. Det er sånn det er. Det er ikke enten lykke eller ulykke. Glede eller sorg. Det er vondgodt, til tider for de fleste av oss.

Ikke godt trent på å tåle motstand

Mange av oss har ikke verdens beste trening i å tåle motstand. Vi vet ikke nok om hvordan vi skal tåle det uutholdelige. Men mange har fått trene på at dagene blir annerledes. Noen har virkelig fått det verre og ikke kunnet velge bort å være i situasjoner med mennesker det ikke erbra å være sammen med. Mens andre klager fordi de ikke kan gå på restaurant eller omgås venner gå på kulturelle tilbud slik, de pleier.

Her må vi skille. Det er ikke synd på oss som tar en for fellesskapet ved å følge de begrensninger som er anbefalt, vi har ikke vondt en gang. Vi går bare glipp av noe på de øverste hyllene. Det er litt kjedelig, men det er ikke livshemmende i stor grad.

Men dette er krevende for dem som isoleres fra sine kjære eller blir sittende mye alene fordi fellesaktiviteter og treffsteder er stengt ned. Det er smertelig for barn som må være i hjem fylt av konflikt eller omsorgssvikt. Det er alvorlig. De står overfor livssituasjoner de gjerne skulle kunnet velge bort også når det ikke er pandemi, mange av dem vet altfor mye om hvordan det som påfører dem smerte, ikke går over.

Lært mye av kronisk syke

En gang jeg intervjuet Per Fugelli fortalte han om hvordan han hadde lært mest om livet av dem som var kronisk syke. At de var mennesker som i tillegg til å takle sine begrensninger og tåle smerte, ofte hadde evnen til takknemlighet og til å kjenne en dyp glede.

I en tid som denne, der noe ubehagelig ikke går over, tror jeg vi har mye å lære av kronisk syke, alvorlig syke. De som til daglig lever med mange begrensninger, men som kjemper, finner løsninger- sammen med andre.

Det finnes mennesker som hver dag forholder seg til noe vondt som ikke går over. Det kan være kronisk sykdom. Det kan være å bli utesteng fra flokken. Det kan være psykisk smerte av mange ulike årsaker. Det kan være uro. Men det går ikke bort. Det er ingen oppskrifter som tar bort smerten, det ubehagelige, det overveldende, det vonde.

Da må man lære å leve med det smertefulle og ubehagelige, det som ikke kan velges bort.

De vet mer enn de fleste om hvordan vi kan leve med begrensninger, feil og mangler og likevel ha et fullverdig og godt liv. Ja, til og med kjenne på en dyp glede. Den som har tilhold like ved sorgen.

Det kan pandemien lære oss noe om. At livet er både det gode vi kan velge, og det smertefulle, kjedelige, eller krevende. Det vi ikke kan velge bort. Det er det som er livet, å forholde seg til hva begge deler, storheten i oss og støvet i oss. Det er kanskje i denne sårbarheten vi kan bli synligere for hverandre, for ekte liv er ikke fasadeperfekt, det er levende, på godt og vondt.

Her, i møte med det vi må leve med, kan vi også finne noe å leve for. I møte med begrensninger, er det en kunst å se hva som fortsatt er åpent.

Å gjøre det som er bra, større

Moren til en venninne ødela totalt det ene benet sitt i en ulykke. Hun ble avhengig av krykker resten av livet. Men sa så optimistisk: «Det venstre benet kan jeg ikke regne med, men det høyre. Det er det sterkeste høyrebenet i Europa!» Når vi ikke kan skjule vår ufullkommenhet, enten det er i kroppene eller i sjelen, er det en gave å bli møtt av noen som ser et annet sted, som ser en helhet, som ser noe mer og lar oss være flere ting på en gang.

Snakk om å forstørre det som fungerer og ikke la det som ikke fungerer bli størst. Det kan bli et fint og verdig liv selv med begrensninger. Det er mange måter å være levende på. Om det finnes mye en ikke kan, som ikke er mulig, gjelder det å oppdage hva som er mulig. Det er en livsholdning og livsinnstilling jeg oftere har funnet hos mennesker som virkelig har begrensninger.

Min pappa var kronisk syk hele livet. Han levde et langt meningsfullt liv hvor han bidro og gjorde stort det som fungerte, forstørret det gode i seg selv og andre.

Det var nok av begrensninger: Selv om han elsket å gå på ski, kunne han ikke det. Nei, han kunne ikke snekre huset selv, selv om han var handy. Men han kunne sitt på en stol og dirigere et kor i 20 år. Han kunne skrive, oversette, undervise. Han satt på en pute og skjøv seg fram i en av byens mest praktfulle hager. Han kunne arbeide som lektor og sosiallærer med et kontor fylt av elever som betrodde han sine livsoppturer og nedturer, han kunne sammen med mamma åpne hjemmet vårt for folk – vi hadde folk hver kveld i hele min oppvekst. Det var som om han lærte å åpne hjertet når så mye annet var stengt.

Han fokuserte på det mulige og gjorde det stort. Men hjelpe meg, det var smertelige begrensninger også, og det var smerte. Det var drømmer som aldri kunne gå i oppfyllelse, det var hverdagsliv som var krevende, det er ikke så mange som tenker på hvor mye det kan koste når du skal på et kontor du må møte på 6. etasje og det står, vennligst ta trappen, heisen virker ikke. Det var sykehusopphold mange ferier som han aldri utbroderte noe om.

Men jeg sluttet aldri å undre meg over den dype gleden han eide og delte. Jeg vil lære av ham.

Det levende kan også vise seg i motstand

Jeg vil lære av alle som fortsetter å elske etter at noe er knust, som iherdig lyser opp det som er fint når mye er vondt. Som blir mer levende gjennom motstand. Som leter etter livskraften som får oss til å klare å bære det som er tappet for krefter.

For kanskje det er her livet viser seg på sitt sanneste – i brytningene? Kanskje det er her vi også finner inn til hverandre – i bristene, foran de stengte dørene, i det ufullkomne og sårbare?

Ikke før du delte mørket ditt

Oppdaget jeg lyset i meg

Eva Dønnestad

Les mer av Eva Dønnestad her