Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Invasjon i perleraden

Det er hyggelig med liv og røre på vannet, men det finnes dem som aldri skulle satt sine bein i nærheten av førerplassen i en båt.

Det er mange perler langs kysten. De ligger på en snor, på rekke og rad her. Og huser størstedelen av ferie-emigranter fra inn- og Østlandet om sommeren. Juli er en eneste stor grillfest for turister og kjøpmenn når gresshoppesvermen kommer durende. Manntallet mangedobles noen stakkars uker og handelsstanden står som en bestemor med åpne armer og ønsker velkommen. «Alle» vil hit til Norges perlerad. 

Lokalbefolkningen for øvrig fortviler.

Selv er jeg klimaflyktning fra Trondheim og skulle vel sikkert holde tann for tunge, men etter godt og vel 20 år som arendalitt har jeg i det minste talerett, om ikke stemmerett. Og jeg skjønner alle godt, jeg. «Vi» som bor her nede ser like mye frem til sommeren som alle andre, og vi lener oss godt tilbake i førersetet i båtene våre (jeg har en tilårskommen Rana 17) og ser med mangespektrede blikk på at sjøen fylles med all verdens verdensmestre fra «Oslo».

Uten å gå noe nærmere inn på det, er det et tankekors at «søringer» ikke er særlig velkommen verken nordpå eller sørpå, bortsett fra at her nede går de under fellesbetegnelsen «oslofolk», eller i beste fall «østlendinger». Ikke for det – jeg har hørt mange andre mindre flatterende «hedersbenevnelser» enn «de fra Oslo».

For min del syns jeg det er hyggelig med liv og røre på vannet, men en skal ikke stikke under stol at det er en del som aldri, aldri, skulle satt sine ben i nærheten av førerplassen i en båt. Men han var kanskje blant de vettuge han som min gode venn Ivar (østlending) fortalte om. Han får forbli navnløs, men som eier av en Princess 62, uten de nødvendige sertifikater, hadde han i alle fall vett nok til å leie inn en kar til å kjøre båten fra Oslo til Kragerø for seg. Slik at han kunne ligge på gjestebrygga i Kragerø en uke.

Ikke mindre enn 14.000 kroner i drivstoff hadde de brukt på turen. En vet jo ikke om en skal le eller gråte, men skal vel prise seg lykkelig over at han ikke satte seg bak roret selv. Snobberi er så mangt, og Ivars historie fikk meg til å tenke på min tid i forsvaret da jeg ble korrigert av soldaten som temmelig fornærmet påpekte at han het Olsèn og ikke Olsen. Han var griserøkter fra Drammen. Jo da, fint skal det være, selv om rumpa er bar.

De om det, tenker jeg. Det beste er å la folk være folk, om de har stor eller liten båt, eller heter noe med apostrof. Samme hva jeg måtte mene så tyter de nå ut rundt her i skjærgården på perlekysten. I full fart, så brystparykker, hvitvinsglass, og silikon ... remedier flagrer veggimellom. MOT ... ja ... fartseventyret, kanskje? (som kragerøværingen Alf Cranner synger om). For det er viktig med vind i det frisør-sol-blekede håret. 

Det er vel bare Kragerø som har nerver nok til å klyve opp og tilrive seg tronen som «Perlen blant kystbyene». At de tør, sier nå jeg (inni meg), for folk har gått til krig for mindre enn det, og det er ikke en grensepåle det ikke har vært rettssak om her på «Sørlandet», sies det. Men rett skal være rett. Blant alle steder en kan grunnstøte er Kragerø definitivt på topp. Skjærgården er grisete og kun et fåtall båer er merket, og sommer, sol, og «lazy days» byr på mer dramatikk enn disse «oslofolkene» som tar seg til rette ovenfor en eddiksur lokalbefolkning.

For selv om det heldigvis ennå er en stund til høststormene rammer oss, gikk det ille med den omstridte passasjerbåten «Perlen», som med usedvanlig grundighet gikk på en båe (eller holme som jeg ville kalt det) her forleden. Men tross alt gikk det bra – all den tid det ikke var passasjerer om bord. Og de fleste som har brygger langs leia puster lettet ut nå når Perlen har lagt til i sin evige tørrdokk, og har kastet opp sin siste altknusende hekkbølge.

Ja, her på kysten er grensene mellom liv og død hårfine. 62-foteren, apostrofene og oss vanlige dødelige skal bukke pent og rulle ut den røde løperen for dem som våker når vi andre ferierer. Jeg var så heldig å møte tre beredskapsorganisasjoner som samlet seg for debrief etter endt leteaksjon på sjøen her forleden. Heldigvis med lykkelig utfall her også, kunne de fortelle, disse hverdagsheltene som passer på og rykker ut i all slags vær mens vi andre sover.

Her i Kragerø var det frivillige fra Norsk Folkehjelp som var ute sammen med Politi og Redningsselskapet, og jeg innrømmer uten blygsel at jeg fikk en klump i halsen og sendte en takknemlig (og meget stolt) takk til mine egne, hjelpekorpsene på Agder, som jeg vet var ute på en tilsvarende aksjon i Marnardal dagen før.

Foto: Privat

Jo da. Sommer i skjærgården byr på det meste, bare en løfter blikket fra ferieboken og hvitvinsglasset. Og sant å si er «folk flest» hyggelige og sommerblide. Både turister og lokalbefolkning.

Og min kystperle er akkurat her. Her hvor jeg er.

Jeg skulle vel bare våge å si noe annet.

Min bedre ¾ er herfra.

Og svigermor ...

Les flere innlegg av Kjell Moan her