Hvordan vil du huskes?

Godt liv koster - og det finns ingen vei til bedre liv uten at det gjør vondt.

Publisert

Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (53), skribent og prosjektleder FORTELL, har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Eva Dønnestad

Ingen vei til fellesskap uten å åpne opp for andre. Dette tar nyttårsforsettene sjeldent høyde for. Det setter få gode spor i andres liv at du får større biceps.

Inngangen til et nytt år er en mulighet til å reflektere over hva vi vil legge fra oss og hva vi ønsker å ta med eller styrke videre. Hvem vi vil være, ikke bare hva vi vil gjøre. Noe kan vi velge, noe kan vi ikke velge. Men også det uunngåelige, må vi velge hvordan vi forholder oss til.

Et nytt år kan være en dør inn til noe annet. Et vindu ut til noe du ennå ikke kjenner. Noen orker så vidt å løfte benet for å ta det første steget. Andre er klar for å hoppe ut i det ukjente. Mange prøver seg med nyttårsforsett, mens andre dropper det lett, fordi de sjelden blir levd ut.

Kanskje noe av grunnen til at vi ikke klarer å leve ut eller holde nyttårsforsettene, kan være at de ikke er viktige nok for oss eller for andre? Ofte handler de om å trene mer, bli tynnere, leve ut egne behov og lyster og gjøre mer av det spektakulære vi bare må gjøre mens vi kan.

Dette innlegget ble først publisert i Lokalkulturen 2. januar 2019

Det er ikke mange som sier: «Det forandret livet mitt at Kjetil fikk så store muskler.» «Jeg vil alltid huske hvor god relasjon vi fikk etter Vilde tok av 25 kilo.» «Uten doktorgraden din, hadde du ikke betydd det samme for meg.» Det er ikke alltid det vi tror, som setter gode spor i andre, i fellesskapet. Det er ikke alltid det vi først kommer på, som gir mening til livene våre, heller.

Men jeg har hørt mennesker si: «Jeg glemmer aldri da du tok handa mi og sa du forstod, da jeg hadde det som verst.» Eller: «Smilet ditt åpnet en dør inn i hjertet mitt og det varmet.» Eller: «Takk for at du frydet deg og danset sammen med meg da jeg opplevde en stor glede i livet mitt.» Eller: «Så modig du var som våget å satse på det du brant for i hjertet ditt, selv om det kostet deg mye.» «Takk for at du hørte det jeg ikke turte å fortelle.»

Så, hva stresser vi med? Og hva er vi redde for? Livet skal ikke beherskes, det skal leves. Gi slipp, slapp av og slipp til. Her skal det elskes og deles på tusen ulike måter - om vi skal sette spor og bygge fellesskap som rommer alle. DELE – er et fint ord. Jo flere som deler på ulike måter, jo mer kommer forskjellene fram og beriker tilværelsen.

Jeg har tro på å strekke seg etter å bli et bedre menneske. Etter å øke evnen vår til å elske – fordi kjærligheten alltid er større. Bli modigere. Snillere. Vennligere. Mer anstendige i vår måte å gi kritikk på. Men også tøffere til å stå opp mot urett og feighet.

Hvordan vil du huskes? Hvordan vil du leve videre i andre? Hva er ditt avtrykk i menneskemøter – i fellesskapet? Hvordan vil jeg huskes?

Det fine med å jobbe med barn og unge er at de er direkte. «Her ligger Eva, hun ler fremdeles høyt og leiter etter gull.» Forslaget til gravstøttetekst kom fra en 14-åring jeg møtte i en gruppe hvor vi snakket om livet. Og døden. Med et smil om munnen og latteren i halsen, takket jeg gutten ærefullt for forslaget. Og lo - litt mer lavmælt enn vanlig. Grunnet skam over det høylytte.

Hvordan vil jeg huskes? Okay, da, gjerne som høy latter. Men også som noe varmt. Noe favnende. Levende. Og som modig. Ydmyk. Trygghetsskapende. Som urovekkende, der det trengs. Som sterke og ømme ord som lever videre i hjerterota – til håp, glede og nytt mot. Som et smil som smitter helt inn til sjelen og ut igjen gjennom t-skjorta. Som varme der det er kaldt. Som en åpen hand det går an å få tak i. Som en som våget å elske og gi, ikke bare kreve og lukke seg i forbehold og frykt. Hjelpe meg, dette er jo helt uoppnåelig! Du er ikke i nærheten, Eva.

Allikevel skriver jeg ordene ned. Fordi jeg vet at ord også kan gi retning og være med å utvikle oss mot noe bedre, mot ny virkelighet. Jeg våger å ønske det og tenke det umulige, for å gi livet en retning. Gi meg selv noe å strekke meg mot som jeg må tåle å feile i forhold til. Igjen og igjen. Jeg vil jobbe for det. For å styrke innsidelivet.

For å bli et bedre menneske, er jeg avhengig av nåde og tilgivelse. Av tålmodighet fra meg selv og andre. Jeg trenger gode mennesker som vil meg vel rundt meg. Vi ønsker vel alle å være mer nær livet der vi kjente det var godt å være oss. Lett å være sammen med den andre. De andre. Der noe dirret og brant. Der vi var tro. Der det var et potensial for noe ekte og sant.

Tenk om noen kunne tenke om oss det Birk tenkte første gang han så Ronja og skjønte at han ikke var alene i røverskogen – han lo stille for at hun var til. Vi kan gi andre mennesker følelsen av å ikke være alene i røverskogen, for verden er til tider en røverskog.

Det er ikke alltid det er de store bragdene, men den daglige væremåten og det hverdagslige menneskemøtemotet til vennlighet - som setter spor. Måten vi ser andre på – et blikk som det er godt å være i, som ikke plasserer og stigmatiserer, men som åpner. For at de kan være noe mer, noe bedre, noe større enn de er nå.

Det er ikke alltid mennesker søker timelange samtaler, noen ganger trenger de et favntak. Å bli holdt. Et kjærtegn.

KJÆRLIGHETENS VEI

Måtte alt som ble forlatt i meg

alle steder jeg er redd

alle hull av svik og sult

allikevel fortsette å elske

det finnes ingen annen vei

gjennom dette berget

enn kjærtegn

KJÆRLIGHETENS ÅNDEDRAG

Det er vi som er

kjærlighetens åndedrag

vi som puster i takt

med andres hjerteslag

til frykten slipper taket

Eva Dønnestad

fra antologien 101 dikt om kjærleik,

Cappelen Damm, 2018. Redaktør Helge Torvund

Full av frykt eller fryd foran det nye året?

Det krever mot å jobbe for å sette gode spor. Frykt og bekymring fører fort til lukkethet og forbehold. Det finnes mennesker som tør å hoppe i fallskjerm, men de tør ikke å si: Jeg liker deg, til et menneske de liker. De tør å snakke for 1000 mennesker, men de tør ikke å ringe å be om unnskyldning for å ha såret en venn.

Det er ikke godt å vite hva som venter bak neste sving, men ofte tror vi det er noe som kan gjøre vondt. Noe vi bør beskytte oss mot. Kanskje litt for mange av oss går inn i det nye året mer fylt av bekymring enn fryd. Å leve er å våge. Å tro det kan skje noe bra. Vi kan også være med på å være åpne armer, smil, trygghetsskapere for dem som er redde. Her er noen dikt til ettertanke og for økt mot.

TYVSTART

Jeg snek meg inn

i det nye året

litt før de andre

for å kunne ta i mot deg

med åpne armer

Eva Dønnestad

KIKKHULL

Jeg venter bak det islagte

vinduet inn til januar

og puster varmt et lite

hull du kan kikke inn gjennom

Det er ikke farlig her!

Bare kom!

Eva Dønnestad

ÅRET ÅPNER SEG

Det nye året

åpner seg

som en lukket hånd

åpner seg

for å ta i mot

en isrose

Jeg velger meg takknemlighet

Noen ganger er takknemlighet et valg. En reise vi legger ut på. For å ikke bli lukkede, bitre mennesker som ikke tør å gi. Jeg ønsker å være en person som tør å GI - til tider uten forbehold. Men mest av alt ønsker jeg å bli husket som et menneske som var takknemlig. Som klarte å takke under alle forhold. Som lot takken bære meg videre – også på de dagene meningen var borte.

DET REISER SEG EN TAKK

Fra alt som ikke

faller på plass i oss

fra følelser som knapt 

kjenner hverandre og

allikevel kjemper om

samme plass

fra tro som mistet hud

og tørst uten munn

fra all stum kjærlighet

og plutselig fryd uten grunn

fra det som brenner og

brenner innenfor alt bedrag

reiser det seg ett ord

som favner og forener alt

TAKK

Eva Dønnestad

Eva Dønnestad (53), skribent og prosjektleder FORTELL. Aktuell med bidrag i antologien 101 dikt om kjærleik, Cappelen Damm forlag.

Dette innlegget ble først publisert 2. januar 2019.

Publisert
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785