Nå lurer jeg på om det ennå finnes et lite håp for 2020.

Jeg har levd i 17 år og har i grunn alltid hatt friheten til å gjøre som jeg vil. Hvis jeg en kveld fant ut at jeg ville dra til farmor og farfar og spise farseboller, eller dra på kino med noen venner, så var det akkurat det jeg gjorde. Etter at skolene ble stengt 12. mars, ble livene våre snudd på hodet. Det ble en vanskelig å tung tid for mange av oss, fordi vi ble satt i karantene og Norge ble stengt ned.

Vi ble dradd vekk fra det jeg liker å kalle for virkeligheten vår, vår hverdag. Vi måtte ta hensyn til de gamle og syke som vi ikke ville miste, noe vi må kjempe for i dag også. Det er mange som har gått rundt med vonde tanker, og det er ikke rart at hjelpetelefonenes kapasitet ble sprengt. Derfor er jeg sikker på at alle kan sette seg inn i den trengende ensomheten og tomheten.

Norge er nå begynt å gradvis åpne opp, barna er tilbake i barnehagene og vi har begynt gradvis på skolen. Noen av oss synes det er litt problematisk å åpne igjen, men jeg kan i grunnen kjenne at det er godt og det tror jeg flere kan si seg enig i.

Til tross for det, kjenner jeg fremdeles på denne ensomheten og tomheten. Det er litt som om alt raknet, og at det nå begynner å lappe seg sammen igjen. Samtidig som at jeg bare går rundt og venter på at ting skal rakne igjen, nemlig fordi jeg vet hvor lei folk er av dette viruset. Vi lever i en slags film, litt som Titanic, som jeg aldri har hatt bryet til å se ferdig. Selv om jeg ser et lite håp om at denne kanskje tar slutt en dag. Jeg skal ærlig innrømme at jeg begynte å føle empati for dem som lever i Nord-Korea med diktatur, for en stund var det akkurat den følelsen jeg, med norsk statsborgerskap følte på. Jeg vet mange følte på det samme, selv om vi vet at vi lever i et fritt og selvstendig land.

Vi har fått avlyst arrangementer vi har gledet oss til lenge, men nå ser det ut til at det ikke bare blir russefeiring over FaceTime med Karantene på re-play, noe jeg tror mange er glade for. Vi har alle noen vi kjenner som er i faresonen for å bli smittet, og noen av oss kjenner kanskje noen som er blitt smittet. Vi ønsker alle og ta hensyn, fordi vi har ingen å miste.

Jeg var selv innenfor min egen kommunegrense i tre uker før jeg i det hele tatt klarte å dra meg selv opp til Evje for å handle. Jeg håpet vel jeg ville få en fem minutters pause fra denne «koronapraten», men det tok ikke lange tiden før jeg hørte en mann i snekkeruniform klage på hvor lei han var av å sprite seg på hendene.

Han er ikke alene om den tanken, den følelsen av å føle at man gjør så mye for «ingenting». Vi gjør det fordi vi har mennesker vi elsker, og fordi vi ikke har noen å miste. Vi alle ofrer mye av oss selv, inkludert vår egen psyke.

Den siste tiden har jeg begynt å tenke på hvor mange ting jeg har tatt for gitt. Jeg glemmer hvor heldig jeg er som fremdeles har besteforeldre, tanter, onkler, kusiner og fettere. Det er nå jeg har innsett hvor ensom det går an å føle seg, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har følt på det samme. Selv om dette kanskje er blitt den nye hverdagen vår, håper jeg likevel at 2020 fremdeles er der.