Atlanterhavskryssing

Vi hadde begge fylt 17 år og med 50-årenes drømmer og tanker om Amerika var vi åpne for det som lå foran oss.

Publisert: Publisert:

Gudrun Gjertsen (nå 76 år) fra Søgne har skrevet denne teksten. Her er hun 17 år gammel sammen med venninnen Reidun (t.v.) i Lapskaus Boulevard, 8. Avenue, Brooklyn, New York City, mai 1961. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Gudrun Gjertsen

Det var nesten ikke til å tro jeg hadde billett og skulle reise til Amerika. Det store skipet «M.S. Oslofjord» kom fra Oslo og på kvelden 2. mai 1961 gikk vi om bord ved Silokaia i Kristiansand. Alt var klart.

Fra Søgne kommunekasse hadde jeg fått attest på at jeg ikke skyldte skatt til kommunen og fra legen hadde jeg helseattest på at jeg ikke hadde noen farlige sykdommer. Kofferten var pakket, og sammen med bagasjen til alle medreisende var den lastet om bord. Der lå den nye kjolen, den jeg hadde kjøpt i Kristiansand og skulle ha på meg når jeg skulle gå i land i Amerika.

Reidun og jeg sto ved rekka og vinket adjø til foreldrene våre, de hadde vært med om bord for å se lugaren vår, nummer 79 på dekk A. Reidun fikk nederste køye og jeg den øverste.

Gudrun Gjertsens billett til Amerika. Foto: Privat

Vi bodde på turistklasse og hadde hørt at det var finere på første klasse, men fant ut at det var ganske fint der vi bodde også. Mens vi gjorde oss kjent om bord gikk ferden vestover mot Bergen, der skulle flere passasjerene komme om bord.

For oss alle om bord på det store skipet, som hadde plass til over 600 passasjerer, var ferden over Atlanterhavet begynt. De fleste reist på turistklasse, slik som vi gjorde, på førsteklasse var det litt over 260 reisende. Det var ikke noe billig reise, forskudd måtte betales, det var 200 kroner og 6. april 1961 ble resten betalt. Til sammen 1459 kroner. Det var mange penger, jeg hadde spart penger fra sommerjobbene året før og så fikk jeg resten av mine foreldre.

Det var på kontoret til Den Norsk Amerikalinje A/S Ingvald Bjørneboe & Co. A/S i Kristiansand betalingen foregikk. Med forventning så vi fram til nye opplevelser på et kontinent vi hadde hørt mye om. Vi hadde begge fylt 17 år og med 50-årenes drømmer og tanker om Amerika var vi åpne for det som lå foran oss.

Gurun sammen med venninnen Berta Lindefjeld (t.h.) på 8. Ave Brooklyn. Foto: Privat

Ut på kvelden første dag snek vi oss inn i dansesalen på første klasse, det var ikke vanskelig. Her ble vi møtt av lyden fra rolig dansemusikk. Det var strykere, blåsere, og en dyktig pianospiller, alle hadde de hvit sløyfe og smoking, og en vokalist som sang tidas populære slagere. Servitører snodde seg diskré rundt, med en hånd balanserte de elegant et lite fat med forskjellige glass med drinker.

Vi satte oss ved et lite bord ved et kuøye, men ble straks bydd opp til dans, og sa ikke nei takk. Det var ikke tid for å tenke på om vi var på et feil sted, vi hadde det bare gøy. Å danse mellom voksne, stilige antrukne par i midnatt blå smoking og sid kjole var bare helt ok for oss der og da. På dansegolvet fikk vi se en kjendis, «Kupper’n», skøytekongen, høy og stilig med tversoversløyfe og riktig antrekk, svingte han sin dame i sakte vals.

Orkesteret fortsatte sine rolige toner, festkledde førsteklassepassasjerene var opptatt med dansen sin, da vi gikk tilbake der vi hørte til. Resten av tiden holdt vi oss på turistklasse, orkesteret her ga variert musikk, det var fantastiske kvelder.

Fra Louis Armstrongs jazzede «C’est si bon» og Bill Haleys «Rock around the clock», til 50-talls slagere av Kurt Foss og Reidar Bøe. En spesiell slager med en underlig tekst om polfarerne Peter Freuchen og Knud Rasmussen, Grønlandsvisa, hadde god rytme og fin melodi, refrenget var etterligning av innfødt sang, giga-ga-giga-ga-giga-ga-giga-ga- giga-ga-gakk. Måltidene fikk vi servert i den store spisesalen, kelnere passet på at vi hadde alt vi trengte.

Et langt nyere bilde av Gudrun Gjertsen. Foto: Privat

En kjekk ung mann serverte oss. Reidun og jeg ville gjerne bli kjent med ham og gjorde alt for å få kontakt. De andre rundt bordet mente at det var ingen vits i å flørte med ham, for han var nok bare interessert i gutter. Dette kunne ikke vi skjønne noe av, men måtte bare gi oss. Der og da forsto vi at det var mange ting vi kom til å lære i tiden som lå foran oss.

Været var fint og flere passasjerer gikk tur på dekk eller satt i dekk-stolene med teppe over seg. Det var hav så langt øyet kunne se. Jeg tenkte på min mor som hadde gjort samme reise som jeg. Hvordan var det om bord på skipet hun reiste med? Hadde havet vært like gjestmildt, hadde vinden vist seg fra den beste siden? Hadde hun stått på dekk slik som jeg og tenkt på hva Amerika ville bringe? Hennes første atlanterhavskryssing gjorde hun i 1927, 23 år gammel.

Bakerst Gudrun Gjertsens tante Bodhild, sittende Gjertsens mor, Gunhild (23 år på bildet, som er tatt i New York City i 1927). Foto: Privat

New York var byen hun skulle bo og arbeide i. Eldre brødre hadde reist, noen til Canada og noen i hovedstaden, likesom hennes søster. For alle reisende om bord var «Den Norske Amerikalinjen» bindeleddet mellom Norge og Nord-Amerika. Det var en nordmann som grunnla rederiselskapet i 1910, og passasjer farten utviklet seg fra en opprinnelig enveis emigrant fart til en reise trafikk der strømmen av reisende var jevnt fordelt begge veier.

Tiden om bord gikk fort, det var mye å oppleve. Så kom informasjon, over høyttaleren, om at neste dag ville «Oslofjord» seile inn i New York havn. Det var mange å si adjø til og kvelden ble lang. Ved munningen av Hudson River passerte vi Liberty Island med frihetsstatuen, symbolet på friheten Amerika hadde å gi emigranter og reisende som kom med skip fra hele verden. Fine dager på skipet var over.

Stille gled båten inn mot vestsiden av Hudson River, og ved sørlig del av Manhattan på pier 42 sto spente norskamerikanere for å ta imot de reisende. Det var et rørende syn. Med kåpen over armen og håndbagasjen i hånden gikk jeg ned landgangen fra «Oslofjord» til nye opplevelser i et fremmet land. «Amerikalinjen», som den ble kalt på folkemunne, var nasjonens stolthet, og gjennom mer enn 70 år var selskapets skip med på å holde kontakten mellom Norge og det norske USA.

Vi skulle ikke bo på samme sted, Reidun og jeg. Det var i Teaneck i New Jersey jeg skulle bo, hos familien Mayer, de var jøder og hadde tre barn. Jeg passet den minste jenta, laget middag, vasket tøy og støvsuget. Det var en livlig, hyggelig familie. Reidun skulle bo hos en jødisk familie i Brooklyn.

Når jeg besøkte henne, tok jeg bussen fra Route 4, et stopp ikke langt fra Wilson Ave, der jeg bodde. Det var en fin busstur, over George Washington-broen videre til Brooklyn. Vi gikk i butikker og på kafeer på 8. aveny og syntes det var fint. Folk rundt oss pratet engelsk, men vi hørte også mange som snakket norsk. Vi hadde begge to kjøpt vesker, min var brun og Reiduns var sort. Vi hadde hatt dem ei stund, så fant vi på at vi skulle bytte, det var som å få ei ny veske! Det var fint å være i Amerika, alt var liksom annerledes enn i Norge.

Les flere innlegg av Gudrun Gjertsen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Gudrun Gjertsen
  2. USA