Hvor mange kan rekke opp hånda å si at de er glad i jobben sin? Og da snakker jeg ikke om når sjefen spør. Eller sånn godt utpå kvelden på et fuktig julebord når man med utstrakt laserånde og øya i kryss skal fortelle sjefen hvor kul han/hun er (eller omvendt). Men sånn på ekte, som barna mine ville sagt.

Altså, mandager er ille nok i seg selv. Og så skal du i tillegg tidlig opp og på jobb? Hvor mange ganger har du ikke ønsket sjefer, kolleger og arbeidstid dit pepperen gror? Jeg har det i hvert fall sånn. Hele uka egentlig. Allerede på søndag sukker jeg tungt fra langt ned i magen (og litt lenger bak). Fordi det er mandag i morgen.

Men likevel. Jeg er glad i jobben min. Jeg har gode kolleger, og er til og med fornøyd med ledelsen. Innimellom. Eller sånn på det jevne, egentlig. Arbeidsfeltet mitt er mangfoldig, og jeg kjeder meg sjelden. Ikke alt jeg må gjøre gir meg like mye, selvsagt, men på det jevne har jeg gode dager. Og da mener jeg ikke late dager. Late dager er forbeholdt ferien. Jeg snakker om dager hvor jeg får jobbe med det jeg liker. Og lykkes med. For man er jo på sitt beste når man lykkes.

Men sjefer og oppgaver kan «ta seg en bolle». En dobbeltbolle. Det som gjør at jeg er glad i jobben min er menneskene jeg møter. De frivillige i Røde Kors. Og gud bevare Teams, selv om det beste er å møte folk «face-to-face». For nå kan jeg møte folk fra hjemmekontoret også. Selv om de bor i Mandal eller på Evje.

Jeg fikk et «lite hint» fra ledelsen om å «styrke min interesse for det administrative». «Jeg jobber med folk», sa jeg. «Mennesker». Min jobb er å se dem. For å kunne gi den støtten de trenger.

Sitter jeg på kontoret og venter på e-post, skjer det lite. Tvert imot blir de surere og surere for at ingen tar bryet med å komme på besøk. En skulle vel tro at administrasjonen (for det er det jeg er) ikke betydde noe, annet enn å gi støtte? Både ja og nei, kanskje.

Poenget er at jeg må prate med våre frivillige for å kunne gi den støtten de trenger. Dra på besøk. Ikke sitte på kontoret og vente. Det er gjennom samtaler ansikt til ansikt jeg kan fange opp problemstillinger. Og de må bli kjent med meg. Det er først da jeg får tillit slik at jeg får greie på hvor skoen trykker.

Og joda. Jeg kan sikkert bli bedre på det administrative. Men det er menneskene jeg møter som gir meg den bensinen jeg trenger til å «holde ut». Til å gå på jobb hver dag med middelmådig lønn og ukurant arbeidstid. Jeg reiser rundt på besøk i lokalforeningene så ofte jeg kan. Det er den beste måten å fange opp problemstillinger på. Det gir meg en sjanse til å vise at de blir satt pris på, at vi ser den formidable innsatsen som legges ned. Dessuten er det knakende hyggelige folk, vel verdt en kveldstur.

Og jeg vet utmerket godt hvordan det er å være frivillig. For jeg er frivillig selv, og bruker utallige timer på treningssenter, og bueskyting. Her må jeg i tillegg til min egen trening også «se» medlemmene. Hjelpe til, skryte. Snakke med folk. For å kunne gi den hjelpen de trenger. Ikke alle syns det er lett å spørre, og det er gjerne når jeg går rundt og slår av en prat, jeg får spørsmål om øvelser og annet de vil ha hjelp til. Dessuten blir det god stemning av det. Skal ikke undervurdere det. Alle vil bli sett, om det så bare er en «tommel opp» i forbifarten.

Det står så vanvittig mye respekt av den innsatsen som legges ned i det frivillige Norge. Akkurat som idrettslaget har egne fotball- og håndballtrenere, er det spesialister i Røde Kors.

De går gjennom et tøft utdanningsløp for å få lov til å være frivillig i hjelpekorpset. Bare grunnutdanningen tar flere uker. I tillegg til å bli kjent med organisasjonens verdier skal de gjennomføre grunnleggende opplæring i samband (10 timer), førstehjelp (36 timer), og «Søk og redning» (ca 20 timer).

Kursene er en blanding av teori og praksis og går over mange kvelder, samt noen helger. I tillegg kan de spesialisere seg innenfor de forskjellige fagfeltene. Summen av alt dette er de frivillige i Røde Kors hjelpekorps. De tillitsvalgte, fagledere. Spesialister på søk og redning, førstehjelp, transport, skred, samband, tauredning (krevende lende). De som av regjeringen blir omtalt slik «Den viktige lokale beredskapen som de frivillige opprettholder er ikke mulig uten velvillighet fra arbeidsgiverne til de frivillige redningsmannskapene».

foto
Foto: American Red Cross

Dette er Superheltene. De frivillige i Røde Kors Hjelpekorps. De har sekken pakket og klar til enhver tid, rykker ut i all slags vær. Uten ei krone i lønn hjelper de alle. Uten fordommer. De rykker ut på aksjon uansett. Til og med etter meg, hvis det skulle være aktuelt (håper jeg). Belønningen er funn av de savnede, samholdet, stoltheten, identiteten. Det å hjelpe andre. Beskjedne er de ikke. De er stolte. Men de skryter ikke.

Jeg gleder meg til å bli pensjonist. La det ikke være et fnugg av tvil om det. Og det er ikke så lenge til heller. Men enn så lenge ser jeg på meg selv som heldig. Heldig fordi jeg kan glede meg over den viktigste oppgaven jeg har på jobb. Kontakten med menneskene. Hjelpekorpserne i Norges Røde Kors. Og i år fyller de 90 år. Hele gjengen.

Gratulerer med jubileet. Vi sees mandag.