Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Nær-døren-opplevelser i fleng

Selv om jeg kan være litt av en einstøing som trives utmerket i eget selskap, har jeg alltid vært tilhenger av «åpen dør».

Ingen skal holdes utenfor, og selve begrepet «åpen dør» er fra rundt 1900, da stormaktene sloss om herredømmet over havner for handel med det kinesiske fastlandet. Her, som ved så mye annet, var det USA som ville sikre seg mest, og kort sagt handler «Den åpne dørs politikk» om å «holde døren (eller havnen) åpne for alle. 

Vel, her i gården har vi «åpen dør», tør jeg påstå. Vi samler venner så ofte vi kan (les: så ofte min bedre ¾ orker å stelle i stand), og ungene har stadig overnattingsgjester. Til tider er det en Via Ferrata å forsere sykler som ligger i haug på gårdsplassen, og det er forbundet med livsfare hvis man ikke passer på å ikke snuble i kaoset av sko og jakker som ligger i gangen. Et gledens kaos spør du meg, for å ha et hus fullt av liv og ungeglam er jo ikke så dumt.

«Folk træng hus, og hus træng folk», og i tillegg til å ha et hus som pulserer i takt med hoppene på trampolinen (som før øvrig trenger et nytt sikkerhetsnett etter at det gamle ble hoppet i filler), blir vi godt kjent med vennene til avkommet. Ingen ulempe akkurat, og etter hvert som ungene blir større og skal utforske ten-årenes «gleder», skal jeg servere dem så mye «Grændis» de vil ha og stå med dørene pip åpne så lenge de vil bruke kjellerstua vår.

Velkommen inn! Foto: Kjell Moan

Selv nå i «karantenen- og munnbindets tid» tyter det kohorter ut og inn, og her om dagen banket misjonærer på døra og ville snakke litt om tidenes bestselger, selve bøkenes bok - Bibelen. Nå ble det ikke så mye snakk om den, men vi hadde en lang prat der i døra om moral, folkeskikk og allmenn oppførsel. Min bedre ¾ ristet bare smilende på hodet over meg da, men har jeg tid, slår jeg gjerne av en prat over dørstokken om det meste. I god avstand, men med åpen dør.

Min gode venn Morten bor for tiden i Belgia, i Loonytown som han selv kaller det i disse karantenetider. I Belgia er alt karantenestengt, og Morten, som er en underfundig og uredd fyr med skrå øyne på det meste, lider. Desto hyggeligere var det her om dagen da denne meldingen tikket inn fra «Loonytown».

«Uventet besøk av ukjente er det mest interessante.

I ettermiddag ringte det på døren, utenfor sto en eldre herremann. Han ville bare gi beskjed om at bakdøren på bilen vår sto åpen (vi luftet etter at Rabies badet på søndagsturen).

Mannen snakket svensk og visste at vi var fra Norge. Vi inviterte på et glass vin eller to. Og med snaue 90 år på baken, med et spennende liv som spente fra svensk marineoffiser, sønn av Sveriges kjente skuespiller Sture Langwall, bosatt i flere sør-amerikanske land på 70-tallet, gift med tidligere svigerdatter til junta president i Columbia på slutten av 50-tallet, Alberto Lleras Camargo, til VD for flere store firmaer i Europa. Nå pensjonert i en liten søvnig by i Belgia, så ble det en usedvanlig hyggelig søndagsettermiddag i Loonytown.»

Joda, livet byr ofte på mye om man har et åpent sinn og en åpen dør. Det kan fort bli en nær-døren-opplevelse.

Karantert.

Les flere innlegg av Kjell Moan her