Mørketid: Lys og forventninger

Vi fyrer opp i peisen, tømmer kista og går «all in».

Brukergenerert innhold

Det er mørketid. Det er ennå ei god uke igjen av november, og normalt ville det være lenge til adventslys og den første julepynten skulle komme på plass. Annerledes i år. Det er som pandemien, reiserestriksjoner og pålagt sosial avstand gjør mørketida dystrere enn vi har følt den tidligere.

Som motvekt er allerede byens gater og streder fullt opplyst og førjulspyntet. Hos Color Line på ferjeterminalen, hvor ferjene går på sparebluss, passasjerene er borte, og mannskapene permittert, tente de tidligere i uka julelenka.

Passasjertuben ligger opplyst og innbydende, og skulle ellers ønsket velkommen til juleshopping på Jylland. Men nei, hos nabofolket herjer et mutert covid-19. Minkfarmer stenges ned, og selv ikke reiser på tvers av kommunegrensene tillates hos våre jydske naboer. Så tennes likevel lysene. Takk til Color Line. De får stå som symbolet på håp, og som barnas regnbuetegninger minne oss om at, det blir bra igjen.

Vi har hatt helga på hytta i Setesdal. Overøst i dalen ligger Hovden, også denne skibygda har hentet fram hva den har av lys, stæsj og pynt, for å ønske oss velkommen opp. Det yrer av folk, og det i ei tid hvor høstskruden har lagt seg, og før snøen lokker oss til vintersportsaktiviteter, kanefart og skigåing. Byfolket fra Kristiansand, Haugesund og Stavanger skifter stue, kommer unna trengselen, og skaper lun hygge for seg og kohorten sin på hytter og i leiligheter.

Vi ble også inspirert. Allerede for to uker siden fikk barnebarna lokket oss til å pynte med utelys, og å børste støvet av noen få nisser. Denne helga er det bare oss. Vi fyrer opp i peisen, tømmer kista og går «all in». Her er nisser, engler og pynt fra barna var små allerede på plass. Det blir ingen nøktern adventstid, selv om staken med de fire lys selvsagt skal få vente behørig på tur til å bli tent. Men nå går det i gull og rødt. Stearinlys tennes overalt hvor det gis plass for det.

De fleste julebord er avlyst. Vi holder oss mest hjemme. Turen til hytta er et velkomment avbrekk. Nå lyser det opp, inne og ute. Det blåser stiv kuling, og her oppe, mer enn 700 meter over havet, driver snøen i fokk og byger inn over hyttelandsbyen. Jeg hiver en ny kubbe på peisen. Jo, det er likevel snart adventstid. Vi venter på jula, det som skal komme og bærer på håpet om at alt skal bli bra.

Dette innlegget ble først publisert her

Les flere innlegg av John G. Bernander her