Etter et langt liv og innholdsrikt liv som lærer på Kristiansand Katedralskole fant jeg veien til Barcelona på min backpackertur ut i verden.

Jeg følte meg som født på ny etter en lang og alvorlig depresjon som hadde sin årsak i utbrenthet. Å gå tilbake til jobb  ble ikke noe alternativ, selv om jeg hadde hatt et langt og trivelig liv i klasserommet sammen med unge mennesker.

Nå følte jeg at tiden i samvær med elever måtte vike for altfor mye tid med kontorarbeid, skrive rapporter og vurderinger og slite med rettebunker som aldri tok slutt.

Jeg ble pensjonist fra 1. juli 2012 og et nytt liv begynte. Under besøket i Barcelona i oktober 2011 ble det sådd noen frø. Som fransklærer hadde jeg tenkt at min pensjonist tilværelse skulle bli knyttet til en landsby i Provence.

Men Barcelona ga meg nye og spennende perspektiver for en annerledes tilværelse. Å lære et nytt språk ble en spennende utfordring!

Jeg ble fascinert av det spanske temperament og musikaliteten i språket. Og grammatikken var enklere enn den franske, som jeg hadde undervist i en årrekke. Dessuten ligger Provence bare noen timer unna Barcelona og kan besøkes både titt og ofte.

Med klovnen som følgesvenn

Som dramalærer og teatermenneske fant jeg glede i å skrive ned mine tanker om depresjon og hvilke forandringer dette innebærer i et menneskes liv. Og etter hvert skulle dette bli til et teatermanus. Klovnen har vært min følgesvenn siden jeg som seksåring ble tatt med på Chaplin-film av min mor og min kusine. Det ble fort til at klovnen ble hovedperson i denne historien om mørke og lys, fordi vi i klovnen finner skjæringspunktet mellom tragedien og komedien, mellom tårer og latter.

Kort fortalt hadde Depression – the Musical premiere i Kristiansand 15. mars 2018. En klovn spilt av meg selv og 15 dokker og figurer manipulert av dukkespiller og min gode venn Giert Werring. Det ble spilt 18 forestillinger i løpet av 2018 0g 2019 – i Aladdin og Kilden – og med turné til Grimstad og Tromsø og Sirkuslandsbyen i Torshovparken i Oslo og til Nittedal Kulturhus på Verdensdagen for Psykisk Helse 10. oktober 2019.

Forestillingen ble filmet av Christian Wulff fra Kristiansand. Han fikk deretter lyst til å lage en dokumentarfilm om depresjon med basis i min historie og med klipp fra forestillingen og fiksjonsscener fra min «virkelige» depresjonshverdag.

Denne filmen ble kalt Den deprimerte klovnen og hadde premiere på Kristiansand Kino 22. januar 2021 og flere andre kinoer i Norge. Den står fremdeles i visningskø pga. pandemi og stengte kinoer i månedsvis. Den ble også presentert i NRK av filmanmelder på Nyhetsmorgen TV, men er ikke vist på NRK i sin helhet. Kanskje kommer den til visning der.

Mot filmens slutt er der scener fra Barcelona og mitt nye liv der. Og her er vi kommet til en ny og viktig del av min pensjonisttilværelse – eller jubilado som det så fint heter på spansk.

Hostal Ostradal

Jeg kaller mitt Barcelona-hjem for Hostal Ostradal, for her bor jeg nå sammen med seks afghanske flyktninger. De fleste har tidligere vært i Norge hvor de kom som unggutter i 2015. Men da de ble 18 år kom avslag og utkastelse, og ny flukt.

Uten id-papirer, og etter lange måneder på gaten i Paris i vinterkulde rundt La Chapelle, har Barcelona blitt et nytt kapittel i deres og i mitt liv. Aldri før har jeg truffet så mange ungdommer med en ukuelig livsgnist og overlevelsestrang.

Min pensjonisttilværelse berikes av å bli kalt pappa – eller baba på dari – og over å være deltager i en meningsfull hverdag, med gleder og sorger, afghansk musikk, og kultur -og ikke minst eksotiske dufter i kjøkkenet.

Flyktningenes liv i min leilighet er nå tema for en ny film av Christian Wulff. Den har fått tittelen Hostal Ostradal og Wulff har nylig fått god økonomisk støtte av Sørnorsk filmsenter.

Den første versjonen av forestillingen er det som kalles for fortellerteater – hvor jeg som skuespiller formidler min historie.

Så kom min tidligere medelev på teaterskolen Lecoq i Paris inn i bildet. Først som intervjuobjekt i Den deprimerte klovnen, ble Giovanni Fusetti en inspirator til å føre forestillingen inn i et nytt spor – mere klovneteater, mer sang og musikk. Da min tidligere kompanjong Giert Werring måtte hoppe av videre samarbeid på grunn av utallige andre gjøremål, måtte det letes etter en ny dukkespiller.

Dukkefører og sanger

Det er blitt den særdeles talentfulle Christer Wold Sundstøl, som ikke bare er en eminent dukkefører, men også en gudbenådet sanger. Nå har alle dokkene fått en sang og forestillingen kan med rette kalles en musical.

Vi har spilt to forestillinger på Rosegården og to i Sirkuslandsbyen i Oslo i september.

Nå kommer vi for fullt tilbake til Kristiansand med forestillinger i Teateret i januar og i februar. Vi håper at mange vil komme for å se den nye versjonen (det er ikke den samme forestillingen) – også de som har sett den første versjonen. Temaet og historien er ganske lik.

Den nye forestillingen har fått god støtte av Norsk Kulturfond. Alt overskudd vil gå til driften av Hostal Ostradal i Barcelona.

Psykisk Helse og flyktninghjelp går hånd i hånd og begge deler gir en glad jubilado en meningsfull pensjonisttilværelse.