Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Når jeg blir stor skal jeg bli ... pensjonist. For nå er det vel bare det som gjenstår, ser det ut til.

Ja ja, det er enda noen år til, men karrierevalgenes tid er ugjenkallelig forbi.

Jeg har vel egentlig aldri drømt om å bli noe som helst, tror jeg. Da jeg var liten, var idealene for gutter brannmann og/eller «polletimann», men jeg kan ikke huske at det sto på ønskelista mi. Ikke for det, forbilder var et nok av. De tøffe gutta. Som Jason King, og han mørke fra «Alias Smith & Jones». De to var toppen av coolness på 70-tallet. Men bortsett fra at de var så coole at det halve kunne være nok, så kan jeg ikke huske at jeg drømte om å bli detektiv eller cowboy.

Peter Wyngarde som Jason King. Foto: Moviestore.com

Nei, det var tilfeldighetene som førte meg dit jeg er i dag. Der og da var det omstendighetene som valgte for meg, selv om jeg i ettertid ser at jeg faktisk gjorde mine bevisste valg. Videregående var ingen suksess for en urolig sjel som meg, og mitt valg av økonomisk linje var intet mindre enn en katastrofe.

Etter endt russetid sto heldigvis forsvaret og ventet på meg med åpne armer, og da ble jeg like godt der en del år. En herlig tid med kameratskap og trygge rammer for den rastløse, og en skal vel ikke stikke under stol at det var et testosteronfylt miljø. De fleste av oss var ungkarer og bodde på messa, og vi var sammen både i arbeidstid og fritid.

Og á propos yrkesvalg var det ikke alltid noe sjakktrekk og fortelle jentene på byen at vi var offiserer. Derfor ljugde vi på oss all verdens yrker for å imponere, og det var om å gjøre å overgå hverandre i fantasifulle yrkesvalg. «Redningsmann på Sea King helikopter», «Jagerflyver», «helikopterpilot» osv.

Pete Duel (han mørke i «Alias Smith and Jones). Foto: Imdb.com

Trond tok likevel kaka da han høytidelig og i all «beskjedenhet» proklamerte ovenfor sin utkårede at han hadde vært stridsdommer i Vietnamkrigen og nå var gynekonom – en blanding av gynekolog og økonom. Men rastløse jeg og trauste forsvaret gjennomførte en lykkelig skilsmisse (for begge parter) etter ni år, og jeg havnet i psykiatrien. Heldigvis i den riktige enden av nøkkelen. Siden har det ballet på seg med familie og fire herlige unger, og jeg er lykkelig klimaflyktning på Sørlandet.

Men jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Nå er det som nevnt pensjonisttilværelsen jeg kan se fram til, men jeg sier nå som Halvdan Sivertsen: Vi vil leve lenge, men ikke bli gamle. For jeg liker ikke det der med alder. Jeg ser fram til å bli pensjonist, men da er jeg jo nesten 70 år. Og ikke er det så lenge til heller. Tiden flyr, og han i speilet ser ikke ut som den rastløse gutten inni meg. Men hva kan en gjøre?

Det tok meg seks år å bli fortrolig med å ha rundet 50, og neste år krysser jeg 60-års grensen. Alder er bare et tall, sier de. Jo da, mulig det, men at jeg nå er inne i livets seinsommer, er et sørgelig faktum selv om jeg har forsonet meg med at jeg i beste fall er middelaldrende. Men jeg har god helse, og selv om mye (antakelig) skyldes gode gener, så er helsa mi mitt ansvar. Derfor trener jeg mye. Ikke for å bli yngre, men for å bli gammel.

Alt er relativt, og jeg glemmer ikke den gangen jeg var på leirskole med en spesialklasse for gutter i Hemsedal. Vi hadde det gøy i bakken og gutta kunne ikke skjønne at jeg kunne sprette rundt med all verdens krumspring: «Du som er så gammel ...»

«Jeg er vel ikke gammel», repliserte jeg lattermildt og en smule fornærmet.

«Du, jo! Du er jaffal 25». Og unge Mads på treningssenteret mente det godt da han vennlig kommenterte at «Du er den sprekeste blant de eldre som trener her». Jeg kunne jo ikke annet enn å smile, men innrømmer at det stakk litt. Og jo da, man får da høre at en holder seg godt, og det setter jeg pris på. Vi middelaldrende liker det, men en dag kommer alle komplimenters dødsstøt: «Du har mange gode år igjen.»

For tidas kvern maler ubønnhørlig og sola står opp et eller annet sted i morgen også, uavhengig av meg. Så jeg må gjøre det beste ut av min tilmålte tid her på jorda. Livet er en gavepakke som jeg må fylle med innhold selv. Og det gjør jeg. En må aldri miste valpens nysgjerrighet, utforskertrangen, og når jeg blir pensjonist, har jeg all verdens tid til meg selv og mitt.

Og «stor» tror jeg aldri jeg blir. Jeg aner i hvert fall ikke hva jeg skal bli, men en ting vet jeg: Jeg skal ikke putte nøkkelen til egen lykke i andres lomme. Nå gleder jeg meg til pensjonisttilværelsen og alle eventyrene som fremdeles venter der ute.

Og jeg har mange gode år igjen.

Les flere innlegg av Kjell Moan her