Barnevaktene

Jeg er invitert av to jenter som skal sitte barnevakt i Greipstad, og ser for meg anledningen til å kunne dyrke kjæresteriet med den ene av dem.

Publisert: Publisert:

Håkon Repstad sr. (75) fra Søgne har skrevet denne teksten. Foto: Privat Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Håkon Repstad sr.

Det siste jeg gjør er å pusse skoene blanke. Deretter tar jeg på meg bestebuksene og er klar.

I kjelleren henter jeg motorsykkelen og kjører de tre-fire kilometerne ned til Lunde. Derfra tar jeg bussen. På denne turen får jeg tid til å forberede besøket, fjerne hjelmsveisen og bygge selvtillit best mulig, slik at jeg kan følge opp forventningene jeg vet henne ene har.

Den korte turen fra busstoppet i Brennåsen og bort til huset der de sitter vakt, går som en drøm i snøen, og jeg blir vennlig mottatt av begge. Vi spiller Ludo, spiller kort og sjefsbarnevakten steller også litt mat til oss i løpet av kvelden – samtidig går klokka fort. Det ferske kjæresteriet får jeg pleiet hver gang den ene av jentene må på soverommet for å se til barna, og det er når disse krever mest, vi usjenert kan utfolde oss i lengre eller kortere omfavnelser og kyss.

Ute blåser det. Snøværet ligger i lufta og temperaturen er under null. Tanken på hjemturen er bekymringsløs. Jeg vet bussen fra byen tar meg med til Lunde og siste turen på motorsykkelen hjem til Repstad er jeg er vant til, i all slags vær, og jeg har yttertøy nok i sideveska.

I Brennåsen hviskes og tiskes det. Har jentene guttebesøk? I nabolaget går sladderen jevnlig og kjerring-praten formidler det sanne og det usanne, eller sett og hørt. Men venninnejentene har godt ord på seg. De er trygge barnepassere, og folk i nabolaget omtaler dem som troskyldige og uten særlig interesse for gutter. «De kan du stole på», sies det, eller «De vet å si ifra når nok er nok». Jentene har på seg et troskyldig rykte, og for mitt lille nyetablerte kjærlighetsforhold skulle strevet for de å beholde inntrykket bli til et begynnende mareritt for meg.

Det ble brått sene kvelden og så seint at jeg etter hvert fikk klar beskjed av sjefsbarnevakten om at jeg måtte gå. «Du kan ikke være her lenger», sa hun ... og jeg forsto at jeg ikke hadde noe valg.

I samme stund er det at lidelsene tar til. Jeg forstår nå at siste bussen hjem, blir den første neste morgen. Jeg er for seint ute. Sjefsbarnevaktens respekt for naboene slår nå ut i full blomst. Jeg blir kommandert til å forbli utenfor i snøen, i kulden og i vinden, og lærsålene på det blanke skotøyet gjør det risikabelt når jeg småløper omkring i snøen, i et forsøk på å holde varmen.   

Den første halvtimen går greit, men etter hvert blir det nærmest katastrofalt. Jeg finner traseer i nabolaget jeg kan benytte. Det blir flere runder gående eller småløpende omkring, og rundt huset der jentene er. Jeg gjør dem jevnlig oppmerksomme på at jeg enda er der, men uten forståelse. Frosten har gitt meg ukontrollerte skjelvinger. Kroppen er som et aspeløv.

Temperaturforskjellen ute og inne gjør at jeg etter hvert sløves, får småpanikk og makter heller ikke å rå over sinnet som bygger seg opp. Oftere og oftere banker jeg på vinduet deres og ber innstendig om å få komme inn. Og så. Om jeg lover å ikke mase mer, eller forstyrre på noen måte, skal jeg få lov å få oppholde meg i det åpne bislaget fram til morgenbussen kommer. Og alt er bedre enn ingenting. Omsorgen til sjefsbarnepasseren blir utslagsgivende i forhold til å unngå varige frostskader på gutten fra Repstad, samtidig som jentene beholder glansbildet.

Omsider, etter timer, rusler jeg skjelvende inn stigtrinnet i bussen fra byen, og møter samtidig blikket til en betenkt bussjåfør på Søgne-ruta. «Enda en til frafallen», må han ha tenkt, da han usikkert solgte meg bussbilletten til Lunde.

Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.

Les mer av Håkon Repstad sr. her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Håkon Repstad sr.
  2. Blogg