Og hadde påstanden kommet fra den «rette personen» i den rette situasjonen hadde det garantert ført til håndgemeng. Jo da, jeg har da drukket mine kopper med te opp igjennom, sånn typisk forkjøla-te med mye honning, men det har aldri vært i mine tanker at jeg skulle bli en te-drikker. Te var forbeholdt damer. Eller menn med fotformsko.

Som så mange andre har jeg i alle voksne år vært en storkonsument av kaffe. Ja, til og med i slike mengder at jeg utviklet en høyst velfungerende magekatarr med påfølgende innleggelse på sykehus. Det var den tida jeg jobbet i Garden og hadde kontor rett ved mannskapsmessa. Rutinen var å hente en kanne (en liter) hver morgen etter frokost, og en liter etter lunsj. Begge kannene ble tømt i løpet av dagen.

Nå skulle man vel egentlig ikke tro det var så ille kanskje, men den kaffen var bånnsopet i de svære kaffebeholderne beregnet på 1000 mann, og antakelig best egnet som rustfjerner eller tilsetning for å forsterke asfalt. Kanskje ikke så rart likevel at magen protesterte.

Man skulle kanskje også tro at man lærte etter sykehusinnleggelse nummer en, men den gang ei.

Som om det ikke var nok med sykehusopphold på Madeira og innleggelse hjemme etter ankomst Fornebu, gjentok jeg suksessen noen få år etter. Med påfølgende vekttap i to-sifferklassen. Begge gangene. Jeg roet kaffeforbruket etter hvert, men helt fram til nå nylig har jeg trofast satt på kaffen hver morgen på vei til badet slik at den var klar når morgenstellet (maks to minutter) var over. For den første kaffekoppen om morgenen er en menneskerett. Og dessuten dagens viktigste måltid.

Livet kan by på mange overraskelser og tar ikke alltid den retningen man planlegger eller tror. Hadde noen sagt til meg at jeg skulle bli en te-drikker, far til fire, skribent, buemaker, og drive treningssenter, så hadde det i alle fall vært temmelig langt fra det jeg kunne se for meg selv. Nå vet jeg riktignok fremdeles ikke hva jeg skal bli, og holder fremdeles alle muligheter åpne, men at jeg skulle kutte ut kaffe OG godteri ville jeg protestert høylytt på.

Sist helg prøvde jeg likevel en enkel kopp kaffe, etter en særdeles dårlig natt på hotell. Men det smakte høgg. Sånn sett var det jo befriende å oppdage at kaffetabuet slettes ikke var en forsakelse likevel. Der og da var jeg bare ute etter det koffeinen skulle gi meg, men siden både smaken og effekten var totalt fraværende, tuslet jeg inn på hotellets konferanserom og laget en deilig kopp te.

Hoderistende utrolig kanskje, men når sant skal sies, så har man drukket mye dårlig kaffe, særlig på hotell.

Så mange kopper med skvip og skval oppigjennom årene at man faktisk husker de koppene som var gode. Jeg glemmer aldri den kaffekoppen på Piazza del Popolo i Roma. Den var verdt hver og en av de åtte euroene den kostet.

Kaffe er viktig for mange, også for meg. Så viktig at man kan snakke om en livsstilsendring. Når man endrer retning i livet, kommer man uvegerlig inn i nye settinger og samtaleemner. Når man skal begynne med noe man overhodet ikke har greie på, gjelder det å søke informasjon på andre steder enn før. Like lite som man spør en avholdsmann om den beste vinen til biff, fritter man ikke ut en barka kaffedranker om hvilken te som er best.

Jo da, man får kjøpt masse te på butikken, men Earl Grey er no’ skvip spør du meg. Det samme gjelder det meste annet man kan få kjøpt der, og her er vi i grunnen inne på noe som er en utfordring. Skal man smake seg gjennom alle tesortene som finnes, blir det en dyr affære. Og mye som hoper seg opp i diverse bokser på kjøkkenbenken for aldri å bli rørt igjen.

Min løsning ble å utbasunere det hele til kollegene, og ikke overraskende var det samfunnsviter Olsen som straks og uten tap av tid velvillig bisto med gode råd.

Som ikke det var nok, dro samfunnsviteren fram tepose etter tepose fra en egen lomme i almanakken. Nå snakker samfunnsviteren og jeg så pass mye sammen at vi begge uten blygsel tør å foreslå både den ene og andre for hverandre. Selvsagt ble jeg moderat, men gledelig imponert over at vi også deler te-smak, men at han hadde en egen lomme i almanakken, var intet mindre enn fascinerende. Slik krever fantasi og erfaringsbasert kunnskap på høyt nerde-nivå.

Jeg avsluttet for øvrig arbeidshelgen på konsert med Arendal Ungdomsorkester i kulturhuset. For en gammel gardeoffiser var det både hyggelig og trivelig, men at jeg skulle gå dit alene, er nok overraskende for de fleste. Også meg.

Jeg kommer neppe til å abonnere på konsertbilletter eller skaffe meg en slik almanakk som samfunnsviteren har. Men i alle sekker og bager har jeg en egen beredskapslomme. Den inneholder en Leatherman, en lang skolisse, plaster, medisiner, lader til telefonen og ekstra briller (sånne billige). Det spørs om ikke det heretter vil ligge noen poser te der også, for den teen man stort sett får rundt omkring er bare no’ søl. Med mindre man møter samfunnsviteren eller meg. Vi har god te. Med «Lakris- og peppermynte»-smak. I almanakk- og beredskapslomme.

Vi jobber jo tross alt i en beredskapsorganisasjon.