Venndølen Ingvald R. Ingebretsen (49) har skrevet denne teksten. Den ble først publisert på hans egen blogg kranglefant.no. Venndølen Ingvald R. Ingebretsen (49) har skrevet denne teksten. Den ble først publisert på hans egen blogg kranglefant.no. Foto: Privat

Klegg-tur te Engelandsgruvane

Det kan være ein prøvelse å skolle gå ifrå ein hverdag med stufoll kalender te ferie.

Ikkje på ein vond måde altså, æ tykke det æ forskrekkelig greit med ferie, men dei føste daane kan være ei udfordring. En kan nok minne litt om ein gjeterhonn uden noe å gjete på.

Bånnane derimod hadde ramla hauestups i feriemodus. Å som bånn flest så innebar det å begrava nasa i ein skjerm.

På søndag så fekk far nok…ette å ha gjeta færi både høns å bueormer så va det bånnane som stod for tur.

«Dykken kan ikkje sidde sånn å glo heile daen». Den eldste skjønte å som va i gjære å føyg avsted på egne eventyr. Den minste gjekk i fella å måtte gå med far på skautur.

Æ hadde blinka mæ ud gruvane som ligge rett oppforbi Kjåvann. Æ he lenge hatt løst te å besøge dei. Æ kikka litt på kart å andre sine beskrivelse a åssen turen hadde vært, så æ va rimelig godt forberedt… tykte æ sjøl jaffal.

På veien så svingte mi innom ein plass for å kjøbe med oss noe kaldt å drikke, og det va då helsike bjønte.

Som noen a dykken vett så æ undertegnede kritisk allergisk mod å stå i kø. Mi blei jo selvfølgelig ståans i ein kø på butikken. Æ smørte mæ sjøl med et godt lag med tålmodighed sia deia som betjente sikkårt va spell nye sommerhjelp, men når æ registrerte det minste tegn te arbeidsvegring, så rakna det fullstendig. Brusane blei stappa brutalt inn i kjøleskabane igjen, å før jentongen skjønte å som foregjekk, så va mi plutselig på vei te ein ann butikk.

Det blei ikkje sagt så møe før mi va midtveis oppi Driveneskleivane, ho æ smart sånn denna jenta.

Æ hadde årdna mæ et «ånlain kart» på ein plass som heide ut.no, som klart å tydelig viste å henne mi måtte gå henne for å finne deia gruvane, det va øu beskreve med tekst, så sjølsikkårheden konne sees i gangen.

At «foreslått» parkering va 150 meter feil udløyste ikkje noen alarmer. Ikkje meir enn at æ tenkte at «naudane» kan jo umøuli ha vært her så møe…

Mi føyg avsted oppøve heia, å det gjekk egentlig greit. Æ va innom å sjekka litt på gps/kart av å te, å det så greit ud egentlig.

«Å gjenge den stien henn?» seie Helene, å pekte oppøve ein ann plass enn der mi gjekk.

«Nei, den gjenge te ei myr ellår noe» svarte æ litt på måfå.

Det viste sæ når mi kom på toppen a denna kleiva at det va «inn der» mi skolle ha gått, te tross for at kartet frå «ut» viste noe heilt anna.

Det va ikkje fritt for at det så smått bjønte å kåge litt, kleggen hadde te nå kun vært ein masete turkamerat, men nå som svetten lå som et klamt teppe øve oss, så va veiving å ufint ordbruk et faktum.

Æ tenkte at det va best å bare bide det i mæ, så ikkje heile turen skolle bære preg a eder å galle. Mi kåm oss på rett sti igjen, å det blei mindre bratt, så humøret blei greit igjen.

Då mi omsider kåm oss opp på ei flott myr, å følte at gruvane va rett i nærheden, så kikka æ kjapt på gpsn frå UT, å skjønte at mi hadde gått litt for langt. Æ trampa målretta tebage på stien å fant plassen som UT sa mi måtte ta.

Altså, det va ikkje antydning te at verken dyr ellår menneske hadde gått der før! Æ merka det kåkte godt igjen, men ga mæ «muntert» i kast med oppgaven.

«Jøudå, bare ta fart å hopp» sa æ te ho.

Der va bekker på kryss å tvers uddi denna jungelen a ei myr. Du konne mest ikkje se bekkane før du sto midt i di.

«NEI, DET ER IKKJE ORM HER» kom det skarpt ifrå undertegnede. Helene hadde vært litt engstelig for orm på vei oppøve, men æ visste med 100 prosent sikkåhed at her va der ikkje orm. INGEN orm æ så nauden at an ville ha forvilla sæ ud te der mi stod, å om så va så hadde an rymt bare a mitt frådans framferd å klegg-veiving. Æ va så vond at te å med maurtuane plutselig blei «tomme»!

Mi kom omsider fram te deia gruvane, å dei va jo kule nok dei. Mi satt oss te å drakk litt drikke ifrå butikk nr. to, å fant pusten igjen. Æ måtte ta mæ ein biiiiitteliden topptur aleine bare for å reste a mæ det siste «vonde».

Foto: Ingvald R. Ingebretsen

Mens mi sadd der så sjekka æ opp ein ann karttjeneste, bare for å sjekke. Jaudå, der stod gruvane merka…150 meter uttpå den fandivoldske myra den øu…æ følte æ blei øvgjedd. Æ noterte mæ mine egne.

Helene fant ein sti ud a området, ein rekti fin å brei sti.

Det viste sæ at denna stien traff den andre stien mi hadde gått på 1,5 meter ette der undertegnede hadde konferert med UT-kartet! Æ kvælte atter ei gång noe vondt som ikkje la sæ stå på trøkk.

Foto: Ingvald R. Ingebretsen

Heile turen ner igjen så erta æ på jentongen om ikkje mi bare skolle ta oss ein snarvei….

«NEI, mi ska ikkje det! Lære du aldri?!»

Neste gång så for Helene vise vei, tru æ…

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her