La oss knuse hverandres hjerter igjen!

Jeg husker at jeg sto i dusjen mens jeg drøvtygde på en fire år gammel kjærlighetssorg.

Publisert: Publisert:

Audun Heggdal Pedersen(35) fra Grimstad er under artistnavnet Auden Prey aktuell med singelen «Baby, Let’s Break Our Hearts» sammen med Linnea Dale. Foto: Simen Øvergaard

Brukergenerert innhold

  • Audun Heggdal Pedersen

Jeg heter Audun Heggdal Pedersen og har vokst opp i Holvika rett utenfor Grimstad. I dag bor jeg på Holmlia i Oslo sammen med kjæresten min og katten vår. Jeg studerer, underviser i språk, svarer telefonen på en taxisentral og lager musikk som jeg gir ut under artistnavnet Auden Prey.

Fredag i forrige uke slapp jeg sammen med Linnea Dale duetten Baby, Let’s Break Our Hearts, en sang om alle katastrofale kjærestepar som gjør det slutt for så å falle tilbake på hverandre om og om igjen. 

Ideen til Baby, Let’s Break Our Hearts fikk jeg en gang tidlig i 2017. Jeg husker at jeg sto i dusjen mens jeg drøvtygde på en fire år gammel kjærlighetssorg. Men plutselig innså jeg at min eks og jeg faktisk hadde unngått å havne i en ond spiral av resirkulert gjensidig hjerteknusing takket være noe jeg hadde bebreidet henne for, nemlig at hun hadde kuttet all kommunikasjon med meg etter bruddet.

Lenge kjentes denne reaksjonen hennes brutal og overdreven, men nå forsto jeg at hun hadde gjort dette nettopp for at vi skulle rekke å komme over hverandre uten å bli utsatt for fristelsen til å prøve igjen (og igjen, og igjen). Der jeg nå sto og dusjet, altså i 2017, innså jeg at vi, om vi hadde prøvd på nytt, like gjerne kunne ha sagt rett ut: La oss knuse hverandres hjerter igjen! Dette nye perspektivet hjalp meg nok til å komme over en siste rest av sorg over det gamle tapet. Sant å si tenkte jeg mye mer på låtideen jeg hørte inni hodet mitt. 

Etter dusjen fant jeg fram til et enkelt gitarriff som denne melodien og tekstlinjen passet over, spilte det raskt inn på telefonen min, og dro i studio. Der ventet Sigurd, min nære venn, musikalske samarbeidspartner og produsent for prosjektet. Han kicket på ideen, hjalp meg å rydde i strukturen på låten, komponerte broen med moduleringen opp mot siste refrengrunde på stående fot, og befalte: Skriv resten av teksten her og nå! La meg fortelle litt om hvordan jeg ble kjent med Sigurd Thomassen fra Risør:

Vi havnet i samme klasse da vi begynte på musikklinja i Grimstad i 2000. På den første dagen ble nye elever mottatt i aulaen hvor jeg satt litt bak Sigurd uten å kunne se ansiktet hans, og tenkte, «Å nei, han fyren der har jo helt likt hår som meg!» (langt og kastanjebrunt). Da jeg oppdaget at han, som meg, spilte elgitar, ble jeg enda mer skeptisk til min nye konkurrent. 

I et friminutt mens skoleåret ennå var ungt, forsøkte Sigurd å være imøtekommende. Han henvendte seg til meg i andres påhør: «Jeg har sjekka ut Motorpsycho», som han visste at jeg forgudet, «og jeg likte det, det var skikkelig bra!». Han ville bare slå av en prat om musikk og kanskje skaffe seg en ny venn på det nye stedet, men jeg var fryktelig usikker på meg selv, og på ham, så jeg tøffet meg da jeg svarte: «Så bra for deg da!». 

Sigurd insisterte litt på vennskapet vårt, noe jeg snart var takknemlig for. For bakom førsteinntrykket av å være en litt forskremt og forvokst pjokk som aldri la fra seg Donald Duck-entusiasmen sin (noe han fortsatt ikke har gjort, forresten), fikk jeg snart øye på et vidd, en humor og en musikalitet som gjorde meg så forelsket som det går an å bli i en person en ikke er romantisk tiltrukket av. Det skoleåret knyttet vi livsvarige vennskapsbånd.

Andre og tredje klasse gikk jeg imidlertid på Valle vidaregåande skule på den landsdekkende folkemusikkretta linja som så sørgelig ble lagt bare ned noen år seinere. Der kom Sigurd og andre venner på besøk, og vi holdt god kontakt i feriene. Etter videregående flyttet jeg til Volda for å ta et ettårsstudium i et språkfag, mens Sigurd dro til rockehøyskolen Trøndertun rett sør for Trondheim. Selv med seks timers kjøring mellom oss besøkte vi hverandre det året også.

Tro mot vår langhåra identitet valgte vi begge å avtjene verneplikten som sivilarbeidere. Jeg foreslo at vi skulle søke på samme sted, nemlig Steinerskolen i Bærum, ettersom vi begge ønsket oss til hovedstaden på det tidspunktet. Der ble vi ønsket velkommen og fikk oss en hyggelig overraskelse da det viste seg at Arne, som hadde gått to trinn over oss på Dahlske, bodde og jobbet der. Han var selv i ferd med å avslutte sin siviltjeneste, og i en kort periode ble vi tre naboer, innlosjert på et trangt, men trivelig loft som en skokk østeuropeiske gjestearbeidere. 

Arne Kjelsrud Mathisen er i dag en anerkjent trommeslager og musikkprodusent fra Sørlandet som leseren kanskje kjenner til. Han har samarbeidet med flere norske og internasjonale storheter som Anne Lise Frøkedal og R.E.M.-medlemmene Peter Buck og Mike Mills. Jeg så opp til Arne og digget det musikalske, energiske trommespillet hans allerede på ungdomsskolen da jeg så ham for første gang i bandet Miramis på en SOS-rasisme-konsert i en eller annen gymsal. 

Også da vi bodde i Bærum drømte jeg om å spille i band med Arne og Sigurd, men en stor usikkerhet inni meg skulle holde meg tilbake fra å satse på musikk i over ti år til. I mellomtida arbeidet vennene mine effektivt med sine prosjekter. Arne var allerede i full gang med Heroes & Zeros, og Sigurd dannet snart Pow Pow med blant andre Thomas Aslaksen som, sammen med sin bror Jonas, har satt Åmli ettertrykkelig på kartet. Selv valgte jeg å søke meg inn på språkstudier ved Blindern, men møtte snart det som skulle bli samlivspartneren min gjennom sju år (jf. samlivsbruddet omtalt i starten) og rømte etterhvert med henne til Mexico City, hvor hun kom fra.

Handlingslammelsen min, som nok skyldtes en angst for å ikke være god nok, holdt meg ikke bare fra å satse på musikk. Den tok også overhånd når jeg forestilte meg at jeg kom til å sette meg fast i daglige gjøremål med en ørkesløs følelse av aldri å utrette noe meningsfullt dersom jeg skulle leve av hva som helst annet enn musikken. Livet i Mexico ga meg avstand til denne følelsen. Jeg var friere enn før, utviklet meg som låtskriver og begynte gradvis å bygge opp troen på meg selv og en evne til handlekraft. 

Sigurd er samlivspartner med Pearla Pigao fra Lillesand, som i dag er en anerkjent tekstil- og lydinstallasjons-kunstner. De to har vært sammen helt siden tiden da Jarl Sandnes fortsatt arrangerte sin private Jarl Festival ute på Justøya der Pearla var medarrangør og vi alle tre har opptrådt. Ikke bare Sigurd, men også Pearla er som nær familie for meg. I løpet av åra mine i Mexico bekymret det meg at jeg hadde kommet så langt bort fra disse viktige menneskene i livet mitt. Da jeg i 2013 lagde første demo av låten The Game og sendte den på epost til Sigurd og Pearla, hadde vi ikke delt noe så personlig på all den tid. «Hurra! Dette har vi venta lenge på!» var svaret jeg fikk. De syntes låten var god, og det betydde alt for meg. 

The Game handler om nettopp angsten for å måtte delta i livets spill når vi føler at oppgavene våre er umulige eller meningsløse. Fullførelsen av plata, som altså har fått samme navn som denne låten, har både vært en enorm kneik og en viktig personlig seier over disse følelsene.

Teaser med smakebiter fra The Game

2014 var året jeg føler at Auden Prey-prosjektet virkelig startet, samtidig som jeg fant tilbake til nære vennskap som jeg fryktet jeg hadde mistet mens jeg var hjemmefra. Det var en spesielt god sommer for gjengen vår. Vi feiret Sigurds 30-årslag utendørs ved Orehola i Lillesand, og Pow Pow nøt stor suksess med hitten Alpha Waves som gikk sin seiersgang på P3 det året. Været var optimalt, vi dro ut på holmene og bada, fiska og pilte krabber, og det var tropenatt da vi sov under stjernene på Store Malmen. 

Men det var dyrt å skulle bo i Norge igjen, så jeg tok med meg låtideene mine tilbake til singellivet mitt i Mexico for å leve billig mens jeg trente sangstemmen og skreiv ferdig flere låter. Første gang vi gikk i studio var ikke før seint i 2015. Da fikk jeg møte Even Ormestad, som på den tiden spilte bass for Pow Pow i tillegg til å være kjent fra Jaga Jazzist og som bassist for a-ha. At denne fyren likte låtene mine og ville spille bass på dem, var og er fortsatt et gigantisk kompliment. Samt at Arne sa ja til å bli med. For en følelse det var å komme hjem til både gamle og nye venner som støttet meg og løftet meg fram! Mye av usikkerheten min forduftet endelig. Jeg hadde fått et helt nytt liv.

I 2016 ga vi ut den første singelen, You Can't Be Serious og fikk overveldende positive tilbakemeldinger fra folk rundt oss, og ikke minst fra en musikkblogg som skrev en så smigrende anmeldelse at jeg nesten fordampet av ren rødme da jeg leste den. Det var en ufattelig følelse for en totalt ukjent artist som meg å våkne opp til en så flott mottakelse av det aller første jeg noensinne hadde gitt ut. Bossanova-grooven til Arne og Even og den eminente saksofonsoloen til Lars Horntveth ble trukket fram. Artikkelen skrøt også av Linnea Dale, som var med å synge på låten. 

Linnea og jeg traff hverandre for første gang i den ovennevnte bursdagsfeiringen til Sigurd i Lillesand. Siden prosjektet kom i gang, har hun stilt opp på mange av konsertene mine og sunget med meg på flere låter. Da jeg skreiv ferdig teksten til Baby, Let’s Break Out Hearts, visste jeg at den måtte bli en duett som jeg ville ha med meg Linnea på, noe hun heldigvis også hadde lyst til.

I mellomtida jobbet Sigurd og jeg med mer material som vi ønsket å få ferdig til plata. Og i 2018 slapp vi singelen Process and Reality, der vi atter en gang fikk drahjelp av en stjerne, nemlig Snah fra Motorpsycho, som spilte elgitar på låten. Sigurd hadde rett og slett sendt en epost og spurt om han var interessert, og mer skulle det ikke til. Da jeg fikk møte Snah (aka Hans Magnus Ryan), som altså hadde vært min ungdoms store gitaridol, ga han meg et råd om å tråkke klampen i bånn på låtskrivinga og lage så mye som mulig.

Jeg ble enig med en god venn om at han skulle gi meg 50 kroner i bot hver fredag klokka 18.00 dersom jeg ikke hadde sendt ham en ny sang innen da. På denne måten har jeg laget ganske mange middelmådige demoer, noen helt katastrofale, men også noen skikkelig gode noen, over en periode på drøye to år (skjønt jeg skylder et par bøter også). Et par av disse nye låtene har rukket å bli med på The Game, som er på vei til trykken i disse dager og kommer ut 4. september i år. Resten av ukedemoene gleder jeg meg til å jobbe videre med mot den neste plata til Auden Prey.

Auden Prey fra Grimstad synger duett med Linnea Dale på ny singel. Foto: Simen Øvergaard, design: Eirik Waldemar Fjerdingstad

Les mer om hvem som har vært med å lage The Game på det nå avsluttede folkefinansieringsprosjektet for å gi ut plata på vinyl: fnd.uz/thegame

Du kan forresten uttale Auden Prey litt sånn som du vil. Selv uttaler jeg det første navnet ganske likt som det egentlige fornavnet mitt, bare med en trykklett e istedenfor u i siste stavelse, men så flesker jeg til med sånn passelig engelsk uttale på Prey, (som forresten betyr «bytte» som i «et byttedyr», i tilfelle noen skulle forveksle det med verbet to pray med a, altså «å be»). 

Om et internasjonalt publikum noensinne skulle fatte interesse, så er det vel greit at artistnavnet er «engelsk nok» til å huskes av mange ... Skjønt dette er den flaue siden ved et artistnavn, denne ambisjonen som det røper eller eventuelt ironien som det fordrer av artisten selv. Det som er viktig for meg med tanke på suksess er uansett at låtene mine skal nå ut til flest mulige potensielle lyttere, for jeg innbiller meg nemlig at de kan bety noe for noen. Og med store medborgernavn som (Kjetil) Mørland, Espen Grjotheim og Mr Little Jeans (aka Monica Linn Birkenes) burde en grimstadianer sannelig ikke pushe janteloven altfor hardt. Min ubeskjedne drøm må være å få lov til å bli assosiert med disse navnene av folk som ikke vet mer om Grimstad enn at vi kommer derfra.

Lytt til Auden Prey på Spotify, Tidal eller iTunes: https://open.spotify.com/artist/4HEDMQQIhC5jn389I4B93G?si=uGoxzJ8NR2CYAeSy5wr9_w

https://tidal.com/browse/artist/7813326

https://music.apple.com/no/artist/auden-prey/1113011078?l=nb

Følg Auden Prey på Facebook og Instagram: 

https://www.facebook.com/audenprey/

https://www.instagram.com/audenprey/

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Musikk