Fartsgrensa blei kun ansett som et forslag

Æ tru interessen for bilkjøring æ noe æ fekk a mi mor, som igjen fekk det frå bestefar.

Publisert:

Venndølen Ingvald R. Ingebretsen (48) har skrevet denne teksten. Den ble først publisert på hans egen blogg kranglefant.no. Dette bildet av ham er tatt på 70-tallet. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Ingvald Røinås Ingebretsen

Bil, å bilturer he æ alltid likt. Ellår, ikkje alltid, men det ska æ komme litt tebage te ettehvert. Æ tru interessen for bilkjøring æ noe æ fekk a mi mor, som igjen fekk det frå bestefar. Fartsgrensa blei kun ansett som et forslag hos dei to der.

«Tru du ikkje an kom opp på direkten?», sa bestefar. Han hadde kjøpt sæ Ford Zephyr, å kom opp Jeppestølkleivane uden å måtte gire ner.

«Kom du opp på direkten?» spørte bestefar når an fekk besøg på Tellhauane. Hvis du kom opp på direkten, så hadde du ein spræg bil.

Mi va stadig på biltur med mamma. Seint som tidlig. Som mange a dykken vett så æ ho ikkje redd for verken noe ellår noen ho det, bortsett ifrå tordenver. Midt på nåtta blei mi plutselig jaga ud a sengane våre, å ud i bilen. I pysjamas å med dyne blei mi potta i bagsetet i kadetten. Då va det tordenver på gang. Ho hadde lest ein plass at den tryggaste plassen en konne være under tordenver va i bilen. Så ho fræste rondt med oss bånnane i bagsetet inntylla i dyner og puter heilt te den verste blinkinga hadde gjedd sæ.

Når mi spørte ho om å tordenver va fornoe, så sa ho at det va Jesus som flytta på møblane. Æ så ikkje heilt logikken i at mi måtte ta ud midt på nåtta for at han skolle ommøblerere. Ikkje konne æ skjønne at det skolle være nødvendig å drive med denslags husarbeid midt på nåtta hellår.

Det vise sæ ettehvert at ho va redd for å sidde på i bil øu. Ho skolle lære mæ å kjøre bil, å det va jo som å ha ei kasse med kaniner på sia sæ. Ho skolle lære mæ å rygge kan æ huske. Då va mi på besøg på Tellhauane. Ette æ hadde rygga ud a tunet så ser æ hitt på ho, å va egentlig litt kry, men så fær æ øye på at ho sidde klar te å hoppe ud. Begge hennane på døra, superklar te sprang.

Det endte opp med at bestefar gjekk med mæ på ein kjøretur den daen. Bilen va ein ånkli spræg ein. Mercedes 250, å bestefar va tydeligvis i håga på å finne ud om denna konne gå opp på direkten. Så mi for avsted oppøve te Iveland, å på returen forbi Nomelandsdammen så seie an: må du ikkje stikke te an litt? Æ va jo ikkje vanskelig å be så mi føyg opp kleivane i veddeløpsfart, ikkje skjønne æ at æ fekk lov. Mi sadd med et lurt flir mæ å bestefar ettepå å åd bestemors lefser. «va futt i den», va alt som blei nevnt om den turen.

Mi søster, Merete, æ litt som mi mor. Ho æ hellår ikkje redd for så møe. Æ va egentlig redd for det meste, jaffal mørket. Å heime i Brandehei så hadde mi ein potetkjellår. Å den lå innårst i ei lang gang, med ei bittelida gang ette der igjen. Å den ganga va der mest aldri lys i, ofte va der ikkje lys i potetkjelleren hellår.

Mæ å Merete. Foto: Privat

Æ prøvde jo å bytte vekk mi søster i ein kartong med gotteri, som kanskje noen a dykken he lest om tidligåre, men av å te va æ forskrekkeli glad for at den handelen blei stoppa. Spesielt når mamma plutseli befalte mæ te å gå i kjelleren ette noe. Det gjekk iskaldt nerøve ryggen på mæ. Men snartenkt som æ æ, så fant æ ei løysing på det øu.

Pigge du med ud i ganga, så ska æ fortele dæ noe, hviska æ te Merete. Å vipps så fekk æ ho te å gå med i kjelleren. Æ stod jo ude i den lange ganga å venta mens ho romsterte rondt inni potetkjelleren på leiding ette både syltetøy å potetser. Æ passa jo på å overta oppdraget igjen sånn midtveis i trappa… «Se her, versego mamma, sa æ». Merete fekk vel lide ellår ingen formell takk for detta….før nå. Tuuusen takk.

Æ he jo tidligere nevnt at ikkje æ hadde bein, ellår å hadde veldig korte bein. Når mamma kjøpte bukse te mæ, så kjøpte ho jo noen som skolle passe te alderen. Problemet va bare at alle va jo for lange. Då klyppa ho di a med kneane, ellår der folk flest hadde kneane sine, då passa æ di greit. Æ fekk jo bein æ øu etterhvert, men då grodde di så fort at di blei bøyde. så hvis æ snurre mæ rondt litt kjapt så kan det minne om ein hjulvisp…

Undertegnede med kort drittfall Foto: Privat

Æ fant et bilde æ mæsjøl i sjårts, rett ette æ fekk lange bein, men det va såpass traumatisk å se at det må æ drøye bittesyn.

At bil og jaffal stor bil he vært ei del a hverdaen te Røinås er uden tvil. Mamma fortelte mæ denna historien ifrå nå ho va liden. Då va det ho å broren Odd Magne som lekte buss heime i trappa:

I trappa vår heime hadde mi et vindu og det blei omgjort te Ivelandsruta, Odd Magne sadd mæ et sort grytelokk te styre og det var strekkt ei snor heilt opp på toppen a trappa. Og passasjeren var mæ. Han fræste i vei og oppi sitt hode var han i Vennesla ein plass. Men ikke godt for mæ å vide hvor langt han var komme. Men så etterhvert fikk æ stoppa ruta og fikk betalt og fikk billett, å satte mæ ned oppi trappa. Så kom han som et hardt uvær «bakover». Og då fekk æ beskjed om at æ satt på Ola Mykland. Det var ikke lett å finne ledig plass når ruta var nærmest full oppi hans sitt hode. Så då tenkte æ at nå var mi snart på Tellhaugane og dro i snora. Så så han oppi en speile som han hadde hengt opp å sa: vil du a på Jeppestøl. Så då æ endelig kom a, så måtte æ stå å svare på forskjellige ting som han spørte om. Så va det bare å stå der i ganga å vente te han hadde vært te Iveland og tilbake å så samme om igjen. Bare at nå gjekk turen nerøve te bygda igjen.

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Ingvald R. Ingebretsen
  2. Vennesla