Kokkelimonke

Alt som kan minne om klare og konstruktive tanker er utenfor rekkevidde.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

En blir helt kokkelimonke i knotten når en ligger lenge utpå om morgenen. Ikke det at jeg ligger der og drunter, bevare meg vel, for mine druntedager er for lengst forbi. Men det hender en sjelden gang at jeg sover lenge. Og når jeg våkner, er jeg helt utafor. Hjernen er satt på vent og er som en kald grøt som er bortimot umulig å røre rundt i. Alt som kan minne om klare og konstruktive tanker er utenfor rekkevidde. Omtrent slik tenåringen har det: Det er lys på loftet, men ingen er hjemme.

Og det der med søvn er rare greier. At vi må sove for å lade batteriene og restituere, er nå så sin sak. Men hvorfor? Hvorfor kan vi ikke bare tikke og gå som en klokke hele tiden? Det er nå en gang slik at vi har vår tilmålte tid på jorda, så hvorfor skal vi kaste bort en tredel av livet på å sove? Det er meg komplett uforståelig. Ser man bort ifra noen åpenbare blindgjengere gjennom historien er vi et mirakel av en finslepet skapning, selve toppen av næringskjeden. Men i 30 av 90 år er vi altså borte fra denne verden, og vi dør hvis vi ikke får sove nok. Folk med den sjeldne sykdommen fatal insomnia dør etter cirka 18 måneder.

Som om ikke en tredel av døgnet er nok er jeg i dag til og med bare delvis til stede lenger enn vanlig fordi øynene er stilt inn på uendelig og øra på tomgang i flere timer etter at maskineriet skulle virke. Rastløsheten som vanligvis holder hoff i knotten på meg er fullstendig utafor og i limbo, og meningen med livet er kun én ting: Kaffe. Fordi jeg ble liggende utpå i tillegg til mange nattetimer. Nattetimer som, hvis jeg kunne velge, jeg heller ville brukt på ... noe annet. Jeg har jo både kone og hobbyer.

Alt er relativt, og i forhold til sjimpansene som sover i 11 timer, og Panamas nattaper som sover i 18, er det bare vår egen primat, tenåringen, som holder tritt. Komplett uforståelig for oss foreldre. Men slike nattlige sysler kan være riktig så opplevelsesrike. For vi drømmer. Noen behagelige tenåringsdrømmer av den våtere sorten, eller helt meningsløse lange historier hvor vi eltes rundt og spyttes ut av den reineste røverromanen. For ikke å nevne mareritt hvor vi hjemsøkes av vår verste frykt for et eller annet. Eller fortidas spøkelser. Men «Hvorfor vi drømmer» er like ubesvart som «Hvorfor vi sover». Faktisk ikke mer avklart enn at nobelprisen i medisin i 2017 gikk til søvnforskning.

Men pytt. Uansett er det nok hold i det gamle utsagnet «Det hjelper å sove på det», for forskning antyder også at det ikke er «Tiden som leger alle sår», det er REM-søvnen. Forskerne krangler litt her, men når vi har sovet noen netter, så har jo tiden gått også, så det er kanskje en god kombinasjon.

Hvorfor ditt eller hvorfor datt er imidlertid ikke tema der jeg vakler rundt med en kopp kaffe i neven. En årvåken betrakter behøver ikke være forsker for å helle i retning av darwinismen for å skjønne hvor vi kommer fra. Heldigvis responderer familien godt på mine primale grynt. Det gjelder bare å grynte med riktig tonasjon på de riktige stedene til hjernen har forvandler grøten til den vanlige rastløse suppa og dagen kan starte – også for en som «ligger litt utpå».

Men forskere, spøkelser, aper og andre primater skal få sove i fred for meg. Jeg blir i hvert fall kokkelimonke i knotten av å ligge utpå for lenge, og ikke minst blir jeg pottesur fordi jeg har gått glipp at verdifulle våkentimer hvor jeg kunne opplevd noe. Likevel er det helt innafor å ligge utpå, så lenge det er på skjæret en flott solskinnsdag med det ene øyet i en god bok, og det andre på ungene som leker i bølgene.

Og det er helt innafor å bli kokkelimonke av for mye sol også.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan