Det mystiske stammespråket

Stammespråk er rare greier. Alle har vi vel vært nye på en arbeidsplass og ikke skjønt bæret av hva de snakket om.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Ord og uttrykk en aldri har hørt før flommer ut av kolleger som det mest naturlige i verden og det er komplett umulig å henge med for en utenforstående eller nyklekket ansatt. Og det er ikke bare arbeidsplasser. De fleste miljøer har sitt stammespråk, og det er til og med en viss status i å mestre det. Det betyr at du er «inne».

Men hva er «stammespråk» egentlig? Det er jo ikke ukjent for noen av oss, for vi bruker det alle sammen. Ofte kan jeg skjønne hvem barna mine snakker med i telefonen ut fra for eksempel tonefall, humor, og ikke minst stammespråket. Og min bedre ¾ er i hvert fall ikke er i tvil når jeg snakker med Tommy, for da er det temmelig høylytt, mye latter (brøling) og bestemte ord og uttrykk som kommer fra naborommet. For jeg går klokelig inn i et annet rom når Tommy ringer. Kjæresten hans er heller ikke i tvil når jeg ringer til ham, for vi starter alltid samtalene med «pus» og andre klissete kjærlighetsfraser vi lefler med.

Men vi må skille på fagspråk og stammespråk. Språkrådet (som vi jo skal høre på) sier dette:

«Fagspråket er presist og saklig og sikrer effektiv kommunikasjon mellom fagfolk. Stammespråk er internsjargong og omfatter uskrevne regler for hvordan man ordlegger seg.

Stammespråk kan være forvirrende nok når man kommuniserer med kolleger, men hva skjer når man bruker stammespråk utad? Jo, da skjærer det seg.»

Det offentlige er vel kanskje den største eksponenten for tulleprat når de skal fortelle oss vanlige dødelige noe. Med utgangspunkt i en langsiktig effektivisering revitaliseres informasjonsflyten i tilknytning til resultatoppnåelsen». Ja vel ... Eh ...?

Eller stillingsannonser…. «Rådgiverstillingen omfatter en koordinerende rolle med hensyn til utstillinger» HÆ? Sier de ikke egentlig «Rådgiveren har ansvar for utstillinger»?

Jo da, man kan lett gå seg vill i fagspråket i stedet for å bruke «norske adekvate synonymer», som det heter. For min del har jeg for eksempel lite behov for å kalle pandemien vi er inne i «covid-19». Korona er den folkelige utgaven som brukes i dagligtalen, men det er klart at jeg høres jo litt mer faglig involvert ut hvis jeg sier covid-19, så ... Men nei. Jeg prøver helst å bruke de ord og uttrykk folk forstår, for en «kvise er en kvise», samme hvor pent vi pakker den inn.

Selv er jeg intet unntak som eksponent for stammespråket. Jeg snakker jo (mer enn) gjerne om trening og buer, og det blir fort mye kaudervelsk for utenforstående når praten går i tommer og pund (buer), og treningsprat om reps, serier, dipps, flyes (eller er det flies…?), eksentrisk og konsentrisk fase. Definitivt stammespråk, og det langt over nerdegrensen.

Da jeg jobbet i psykiatrien, satt vi innimellom på «skjermet» og våket over pasientene, og min gamle kollega Odd (den gang nyansatt) ble satt til å passe på en ungdom som var suicidal. Så stakkars Odd satt og lyttet etter dette «suset i dalen», og kunne lettere forvirret etter vakten rapportere at det var ikke noe sus å rapportere om.

IT-bransjen orker jeg ikke nevne en gang, men helsevesenet har mange svin på skogen. Nå er det heldigvis andre tider, men som pasient er det ikke lett å henge med når man blir stilt ovenfor epikriser, gastroskopi, mammografi og biopsi. Det er lett å føle seg som «Mor Lille» som blir dupert av sin snobbete sønn Erasmus Montanus (han het egentlig Rasmus Berg), og en kan lett gli inn i afasien da. Jeg ble en gang spurt om «Flatus har gått»? Hvem Flatus var, visste jo ikke jeg, og hvor han hadde blitt av hadde jeg ikke peiling på. Men det legen spurte om var om jeg hadde luft i magen, eller hadde feset, fist ... 

Jeg jobbet noen år i forsvaret hvor vi måtte lære vår ABC (vern mot Atomic-, Biological-, Chemical krigføring). For øvrig en fin tid i HMKG, hvor vi stadig hørte om Fi (fienden), MBK (materiell beredskapskontroll), og måtte fylle ut TS (taps og skademelding) når vi hadde mistet noe. Og siden vi var stasjonert rett ved FO (Forsvarets overkommando), kunne vi risikere og stadig møte GIH (generalinspektøren for hæren. Eller Gud i Himmelen som det ble forklart for meg som var dum nok til å spørre hva GIH sto for (takk for den, Jan Magnus…). For øvrig gis det ingen beskjeder i forsvaret, men meldinger, KO er kommandoplass, KS er Krigsskolen og administrasjonsoffiseren er «Admoff»,

I flyvåpenet har de naturlig nok Takeoff. Men det er noe annet.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan