Det sier i alle fall jeg, på tur til vakre Daumannsholmen. Her sydvest på Flekkerøy, ytterst mot Skagerak anla tyskerne under krigen radarstasjon. Det norske forsvaret opererte dette anlegget i årene etter krigen, men etter hvert som avspenning, teknologisk utvikling, nye våpensystem og annerledes trusselbilder oppsto, fylte ikke området lenger noen forsvarsmessig rolle.
Slik ble det til, at Forsvaret trakk seg tilbake, og allmennheten fikk igjen tilgang til denne delen av Flekkerøy, og andre av våre vakreste kystperler. Flekkerøy var i seilskutetida landets viktigste uthavn. Her kunne tusentalls skip hvert år ligge trygt for å samle seg til konvoier inn i Østersjøen, og for å seile tilbake over Skagerak på vei mot De britiske øyer, Nederlandene og verden utenfor. Frederiksholm festning og Gammeløya ligger midt i Vestergabet med festningsruiner til minne om forsvaret av byen innenfor, farleden og den strategiske kontroll over skipsfarten, og behovet for beskyttelse mot sjørøveri av skip og verdifulle handelsvarer. I dag, yndede utfartssteder for båtfolket, som farter og fanter langs kysten.
Blant andre naturperler, som tilfredsstiller min utferdstrang, trim og nysgjerrighet er Skjernøy utenfor Mandal med Kystsignalstasjonen, Odderøya med turveier og krigshistorie, og Randøya like øst for Kristiansand. Første gang jeg fikk tilgang til Randøya var som kadett på Sjøkrigsskolen, hvor vi som en del av offisersopplæringen skulle lære oss viktigheten av å skyte med 10,5 cm kanonbatterier, for å forsvare oss mot mulige invasjonsstyrker. Det trodde vi på, og min morfar hadde jo selv 9. april 1940 fra Odderøya vært med på å hindre den første bølgen av den tyske Kriegsmarine fra å innta byen vår.
Randøya var innpakket i gjerder og spekket med gule rustne skilt, som varslet adgang forbudt. I strålende sommervær i juni 1977 fikk vi kadetter likevel oppleve Randøyas friluftskvaliteter. Det ble begrenset med skyteøvelser, og tiden gikk med til å ligge i sola å lese gamle tyske kanoneksersismanualer, oversatt til forvarskorrekt norsk. Jeg fant fort ut at kanonmann 13 og 14 var reservemannskap, og lykken var å ta på hørselsvern, ligge langstrakt i lyngen og slikke sol på svaberget utenfor, mens resten av kanonmannskapet skuffet på med blytunge hylser og prosjektiler nede i det kalde og fuktige festningsverket.
Paradoksalt nok er det generasjoners utestenging fra områdene, deres strategiske og forsvarsmessige betydning og historie, som også har konservert og bevart disse naturperlene for ettertida. I dag gjelder det å verne mot utbyggingspress og økonomiske interesser, som gjerne hadde kastet seg over det disse indrefileter av naturopplevelser og kystkultur. Slike områder ligger langs hele vår langstrakte kyst. Vi har mye å takke Forsvaret for, ikke bare for å stå vakt om folk og fedreland, men også for å ha forvaltet viktige kystområder slik, at de igjen kan åpnes opp for turer, opplevelser og friluftsliv.
Det må vi turgåere, allmennheten og lokale reguleringsmyndigheter nå stå vakt om. Takk for turen til Daumannsholmen til Flekkerøy Vel, Kristiansand kommune, Fylket og alle som har bidratt til turstier, broer og opplysning. Velkommen etter til alle som vil oppleve historien, naturen og mulighetene i Kristiansand og på Sørlandet.