13 gode grunner

Innlegget inneholder spoilere. Av faglige grunner valgte jeg å se Netflix-serien 13 gode grunner. Dette siden jeg foruten å være forfatter er sosialarbeider og har jobbet en del med ungdommer. ”Tenåringsjenta Hannah begår helt uventet selvmord, og en klassekamerat mottar en rekke kassetter der hun forteller historien om hvorfor hun tok dette valget” (netflix.com).

Mobbing

Hannah har ganske nylig flyttet til et nytt sted med foreldrene. Det kommer frem at hun ble utsatt for mobbing på forrige skole og derfor er hun trolig ekstra sårbar når hun begynner på en ny skole. Siden foreldrene er klar over mobbingen og det er mye av grunnen til at de ønsker en ny start et annet sted, undrer jeg meg litt over at det virker som om skolen ikke er informert om det alvorlige forholdet. Foreldrene burde ha sørget for at skolen fulgte med i forhold til dette og hadde et opplegg for å fange opp tidlige signaler på at noe var galt. Men først og fremst burde foreldrene ha involvert seg mer i forhold til hvordan datteren hadde det på skolen, men det kan virke som de hadde nok med sine egne bekymringer med butikken deres som stod i fare for å gå konkurs.

Men nå gjør jeg akkurat det samme som de involverte gjør i serien – de peker finger og skylder på hverandre for at Hannah begikk selvmord. Ved et selvmord lider alle et tap og det er vanskelig å finne en måte å leve videre på. Behovet er derfor stort for å finne forklaringer og legge skylden over på noen andre. Det er vondt å tenke på hva man selv kunne gjort annerledes og kanskje hindret at noen tok sitt eget liv. Bare en gang i løpet av serien hører jeg en av foreldrene si at de skulle sett hva som foregikk rett under nesene deres.

Ellers er det skolen de kjører sak mot for at de ikke fanget opp mobbingen og iverksatte noen tiltak. Det er trolig for vondt for foreldrene å se hele bildet så tidlig i sorgprosessen, og ikke hjelper det heller å se på alt man skulle ha gjort. De er i en sjokkfase og fortrenger mye. Foreldrene burde også vært fanget opp av et system som hjalp dem gjennom sorgprosessen. Å miste et barn må være noe av det verste foreldre kan oppleve.

Psykisk helse

Det at Hannah har opplevd å bli mobbet har gjort at hun har bygget et hardt skall rundt seg selv. Det virker som hun er redd for å slippe andre innpå seg da hun er usikker på hensiktene deres. Hun har utviklet en forsvarsmekanisme for å beskytte seg selv som gjør at andre kan oppfatte henne som frekk og nedlatende. Dette hjelper henne ikke i etableringen av et nytt nettverk. Hun har også vanskeligheter med å la folk be henne om tilgivelse da hun ikke tror de mener det.

Hannah er blitt sviktet så mange ganger tidligere at hun fort tolker ting i verste mening, eller legger for mye i det som skjer. Det gjør at hun fort får et stempel som dramaqueen når hun egentlig bare er ensom og ønsker å bli en del av skolemiljøet. Gang på gang blir hun sviktet av jevnaldrende og slike svik svir ekstra mye i en fase av livet der de fleste opplever usikkerhet i forhold til hvem de er.

Sliter med å formidle alvorlighetsgraden

Gjennom de første episodene av serien satt jeg og undret meg over grunnene Hannah oppga som forklaring på selvmordet. Det var hendelser som jeg tenker mange ungdommer opplever på skolen og blant jevnaldrende. Ting ungdommer gjør mot hverandre uten å tenke over hvordan det kan påvirke den andre. Ungdomstiden er tøff. Man skal løsrive seg fra foreldrene og finne sin egen identitet.

Ungdom som sliter gjennom lengre tid kan komme til et punkt der selvmord fremstår som eneste utvei. Slik vil de få en slutt på lidelsene og de slipper å være en belastning for dem rundt seg. De har ikke nok livserfaring, og har ikke opplevd at selv den mørkeste tiden blir lysere etter hvert. At tiden sliper de skarpe kantene. Selvmordstanker i kombinasjon med alkohol, kan ofte få fatale følger.

Det viktige støtteapparatet

Det er synd at serien begynner på denne måten. At ikke seerne raskere forstår alvoret i det Hannah har opplevd. Jeg tror det kan være mye av grunnen til at serien blir latterliggjort av mange ungdommer og at de lager støtende memes om temaet. I de siste episodene tilspisser imidlertid alvoret seg. Langt alvorlige temaer som overgrep og omsorgssvikt tas opp. Det er først her det begynner å gå ordentlig opp for meg hvorfor Hannah valgte å ta sitt eget liv.

Det vonde er å se at når hun bestemmer seg for å gi livet en siste sjanse og oppsøker rådgiveren på skolen, er det lite hjelp å få. Selv om hun blottlegger seg og forteller om overgrep og mobbing, tar ikke rådgiveren henne tilstrekkelig på alvor og henviser henne ikke videre for å få riktig hjelp og oppfølging. Dette viser viktigheten av at fagfolk får nødvendig opplæring og veiledning i temaer som selvmord, særlig de som jobber med ungdom.

Vær tilstede

Serien er en tankevekker i forhold til at alle mennesker håndterer hendelser ulikt, det handler mye om hva vi har med oss av tidligere erfaringer og hvilket støtteapparat vi har rundt oss. I et dikt Hannah skriver beskriver hun huden sin som “myk og lett å arre”. Det er viktig å snakke med ungdom om psykisk helse. Selvmord er et vanskelig tema, men det er desto viktigere at vi våger å dykke dypere inn i det om vi mistenker at noen vurderer å avslutte livet sitt. Det er viktig å lytte til det de sier og det de ikke sier, ta dem på alvor og vite hvilke behandlingstilbud som finnes. Dette fokuseres det dessverre for lite på i denne serien.

Smitteeffekt

Det er videre et hensyn å ta at slikt fokus som denne serien, kan gi en smitteeffekt blant ungdommer. Vi har sett det tidligere, at flere har tatt livet sitt etter mediedekning av selvmord. En slik serie kan bidra til å normalisere selvmord. Og det at den endelige avgjørelsen om å ta sitt eget liv blir så lite belyst, er urovekkende. Vi får ikke se at hun vurderer alt det vonde hun har opplevd opp mot det som er bra i livet hennes. Det er tydelig at hun har foreldre som er oppriktig glad i henne, men de er lite tilstede når Hannah går gjennom alt det vonde da de selv har store økonomiske bekymringer å ta seg av.

Det er ikke noe fokus på alt det gode hun vil miste ved å forlate verden så tidlig, og dermed blir ikke den vanskelige ambivalensen hun må føle synliggjort. Videre kunne scenen der Hannah påfører seg selv to lange, dype kutt i hver arm godt vært utelatt. Ikke for å pynte på den vonde sannheten, men fordi disse scenene røsker bakken bort under deg. Det er i hovedsak ungdom som er målgruppen for denne serien, og jeg mener det hadde vært tilstrekkelig å filme henne etterpå.

Når det er sagt, synes jeg serien er engasjerende og vond, skaperne har med andre ord lykkes i å vekke en viktig debatt. Og de unge skuespillerne er ekstremt dyktige og spiller med innlevelse og ekthet. Det er vondt å se hvordan selvmordet påvirker ungdommene som har hatt en relasjon til Hannah. Hvordan de fleste av dem er mest opptatt av å fornekte hendelsene og tenker mer på å redde seg selv. Men underveis går det mer opp for dem og det blir vanskelig for dem å leve med det de har gjort. Samtlige har ikke tenkt over at det de har gjort skulle kunne gjøre så stor skade, og enkelte hendelser er små, men blir store til sammen for en ungdom som sliter i utgangspunktet.

Min dypeste medfølelse går til alle som har opplevd selvmord i sin nære krets. Vi er dessverre alt for mange. Og til alle pårørende og overlevende etter terrorangrepet i Manchester tidligere denne måneden.

Trenger du hjelp? Ring døgnåpen telefon på 116 123.

Anette Moe (35) fra Øvrebø er tvillingmamma, jobber som sosionom, og har videreutdannelse innenfor human resources (HR). Hun debuterte som krimforfatter i 2009, og har utgitt tre kriminalromaner, Dødssynd, Skjebnens harde hånd og Tause ofre. Hun er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen man møter i bøkene hennes. Hun blogger også på anettemoe.no.