Det var to vante skoggangsmenn som la ut på tur. Stemningen var lett og ledig. Like lett og ledig som føttene våre som danset seg oppover stien mot den dype skogen. Hadde vi bare visst … Hadde vi bare visst hva som skulle møte oss der inne. Som de vante skogsmenn vi er, nådde vi Støletjønn uten mer enn en ørliten svettedråpe i panna.

Bålplassen sto klar og etter en liten rekognoseringstur satte vi oss til og fyrte opp bålet med den vante selvfølgelighet som bare vante skogsmenn har. Snart hadde vi første kok på svartkjelen klar. Det smakte fortreffelig, selv om det for Arve nok ble en litt flau affære. Han stilte nemlig ikke med trekopp slik som jeg, men med en plastkopp … Men, men, han er jo bare guttungen, så annet var vel ikke å forvente.

Det var en fin opplevelse å sitte der rundt bålet. Ha oss en lun samtale om … det vet bare vi … Dagen led mot kveld. Sola begynte å nærme seg tretoppene i vest.

Mens vi satt de, kom vi inn på turen opp. På henne vi møtte … Hvem var hun? Halvveis fremme sto hun plutselig der på stien foran oss. Gikk oss i møte.

Smilte til oss med et forførende kneis med nakken før hun med en lett latter forsvant mellom trærne. Ingen av oss kjente henne, men det føltes likevel som det var noe kjent med henne. Vi så henne aldri bakfra. Det var liksom som om hun hele tida passet på å ikke ha ryggen til oss. Det var som om det var noe forførende, men likevel uhyggelig med henne. Tankene våre om henne ødela litt av idyllen idet sola forsvant bak grantoppene.

Det begynte å komme lyder fra skogen rundt oss. Det knakk i en kvist. Andre lyder hørtes også. Lyder som var helt forskjellige enn de fra småfuglene. Nede på vannet begynte kveldsdisen å legge seg mens dagen gikk over i skumring. Beveren kom ut av hytta og satte seg til med en pinne. Snart trakk den seg inn i hyttas trygge sfære. Ikke et vindpust. Små bevegelser i vannskorpa nede til venstre for oss.

Arve prøvde berolige meg med at det var paddene som hadde kommet fram og forberedte det som for dem er vårens vakreste eventyr. Men jeg visste bedre. Jeg har følt ham før. Det var Nøkken som stakk en finger eller to over vannskorpa i et forsøk på å lokke til seg en enfoldig sjel. Etter at Arve var nede og hentet kaffevann til den siste koken, flyttet rørelsene i vannet seg bort til der han nettopp hadde vært. Heldigvis hadde Arve da kommet seg opp igjen til bålet. Jeg advarte ham mot å gå ned til vannet igjen.

Han er livsfarlig, den Nøkken. Nå lå vannet speilblankt. Skumring var i ferd med å bli mørke. Fremdeles gikk det an å speile seg i vannet. Det er når man blir fristet til det at Nøkken kommer og trekker en ned, og stjeler sjelen …

Vi pakket skyndsomt sammen. Fikk slokket bålet skikkelig. På med hodelykter og bega oss mot sivilisasjonen igjen. Tryggheten blant folk og der skyggene blir opplyst av elektrisk lys. Idet vi skulle krysse bekkeosen så vi henne igjen. Jenta … Denne gangen hadde hun tydeligvis ikke oppdaget oss. Hun gikk ned til vannkanten, med ryggen til oss. Da så vi halen … Tenkte jeg det ikke. Det var Huldra vi hadde møtt.

Vi kom oss helskinnet ned til urbane strøk. Fysisk var vi like hele, men mentalt vet vi ikke hvor lang tid vi trenger på å bli restituerte. Heldigvis har jeg gått på kurs i Kriseomsorg. Det går nok bra, tror jeg …