BLOGG: Jeg blir aldri lei dem. De kan finnes i hva enn det skal være, og det gir meg en følelse av mening og helhet i tilværelsen at vi er i stand til å se de samme mønstrene gjentatt over alt. Vi kan trekke linjer på tvers av natur og ånd, viten og tro – overføre noe til noe annet for å se oss selv og livene våre klarere.

Jeg så et teaterstykke på teateret Mungo Park utenfor København da jeg bodde mitt femte og siste år der i 2012. Stykket var basert på boken “Dette burde skrives i nutid” av Helle Helle, og tittelen var den samme. Stykket var utmerket, men størstedel av æren for at det gjorde et så dypt inntrykk gir jeg scenografen, Bodil Bay Schultz.

Handlingen utspilte seg på en tilsynelatende ganske alminnelig scene, relativt dyp, med noen enkle lamper hengende midt i taket. Det var noen få møbler og rekvisitter spredt omkring; en gitar, en sofa, et bord, noen flasker og ulike redskaper. Disse ble flyttet litt til og fra, ut og inn, ettersom hvor regissøren ville vi skulle forestille oss at skuespillerne befant seg og hva de bedrev. Så langt intet uvanlig.

På et tidspunkt omtrent halvveis i stykket, hørtes med ett en høy, skranglende lyd. Det var en generalprøve jeg hadde fått billetter til, fordi jeg kjente nettopp scenografen, så umiddelbart trodde jeg det hadde skjedd en feil. Jeg ble rykket ut av stemningen i stykket, litt pinlig berørt.

Skuespillerne på sin side virket fullstendig uaffektert av rabalderet. Jeg kikket opp dit lyden kom fra og så at lampene i taket over scenen dinglet kraftig fra side til side. De var på et vis havnet på baksiden av bakveggen, selv om de fremdeles hang samme sted i taket som før. Da gikk det opp for meg hva som faktisk foregikk: Scenens bakre vegg var i bevegelse.

Man var det ikke bevisst i starten – det gikk for langsomt til at det var mulig å se med det blotte øye – men snart begynte ting også synlig å forskyve seg på scenen. Svært langsomt, men i et gradvis økende tempo – mens handlingen i stykket gikk sin gang – dyttet veggen rekvisittene fremover, forminsket skuespillernes spillerom, presset alt der oppe sammen mot scenekanten, som bar stadig sterkere preg av å være et stup eller en avgrunn. Verdens ende, ellers stykkets.

Oppdagelsen gav meg en synkende følelse, nærmest en slags panikk. Dette ekspressive formidlingsgrepet tilførte det som utspilte seg på scenen et element av hastverk, en fornemmelse av tiden som går og det uunngåelige faktum at før eller siden vil det ikke lenger være noe scenegulv igjen å spille på. Da velter bordene, da knuser koppene, da raser det utfor det hele – alle tingene vi har samlet sammen igjennom et helt liv – og vi med det. Alt det levende og alle de døde tingene faller. Alt vi har bygget, samlet og spart på i frykt for å glemme hva vi har sett, hvor vi har vært, hvem vi er, har vært og med hvem.

Da den paniske fornemmelsen etter hvert slapp taket, kjente jeg til min overraskelse at den ble avløst av en slags takknemlighet, og ikke minst: Stor forventning. Og her begynner jeg å nærme meg mitt poeng. Forventningen er nemlig en av mine absolutte yndlingstilstander. Det er når jeg sitter inne med forventninger om noe som skal komme, at jeg føler meg aller mest levende. Jeg kan sitre av glede og spenning noen ganger, bare fordi jeg erkjenner at alt er åpent og hva som helst kan skje, når som helst.

Etter at jeg for en tid tilbake ble bevisst på at jeg stadig garderte meg mot skuffelser – enten ved å ta dem på forskudd eller ved å bagatellisere betydningen av noe – har jeg forsøkt i stedet å la forventningene slippe til, rett og slett ved å ta sjansen på å glede meg til ting. Jeg vet at det ikke finnes noen garantier for at gode ting vil skje, men det finnes da heller ingen garantier for det motsatte? Noe som derimot er sikkert, er at bekymring er et ubrukelig konsept, og at hvis man ikke tør kjenne på skuffelse, blir det også vanskelige kår for lettelse og glede.

Man kan selvfølgelig ikke leve utelukkende i forventningen. Alt er i stadig bevegelse, og med ujevne mellomrom tar man igjen tankene sine, kommer opp på siden av sin egen potensielle lykkestund og ser den like inn i øynene. Men da, i samme eksakte øyeblikk, er den allerede på vei vekk. Nåtid er i ferd med å bli fortid, et minne eller et savn. I det noe slutter å komme mot én, er det allerede forbi, så dét å være på linje med seg selv, i et stort øyeblikk, er på en måte også forbundet med en sorg – i alle fall for meg.

Det er derfor jeg trives så godt i forventningens rus. Jeg vet det er anbefalt å leve i nuet – og jeg jobber med saken – men selve forventningen er vel også en form for nå å leve i?

La meg vende tilbake til den danske teaterforestillingen. Mange av detaljene er blitt borte for meg, men jeg husker at jeg ble opprørt, at den traff meg. Jeg knyttet handlingen opp mot mitt eget liv og tenkte på tiden, på ungdom, alderdom, kjærlighet, evighet: Alle disse tingene som beveger meg og som jeg er i evig forundring over. Men det som festet seg, det jeg stadig husker krystallklart, var altså det scenografiske, det som utgjorde rammen omkring de livsøyeblikkene som ble skildret.

Det var så genialt tenkt ut. Så enkelt, samtidig så imponerende utspekulert og effektivt, så gjennomført, så sterkt og så vakkert. La oss gå ut ifra at tilværelsen faktisk stiller seg slik som i dette bildet: At bakveggen gradvis begrenser spillerommet vårt. Tiden løper fra oss og enden er uunngåelig. At vi langsomt dyttes – eller går selv – mot og til slutt utfor kanten, uten å vite hvor eller hvorvidt vi lander. Da setter jeg umåtelig stor pris på at livet utspiller seg på en måte som er så subtil, så rørende, så genial og godt gjennomført, så spekket med skjønnhet, mening og symbolikk og så åpen for tolkning.

Det er ting ved denne store felles forestillingen vår som jeg gleder meg til å spekulere på og undre meg over resten av livet. Og, selv om jeg ikke får noen definitive svar når jeg til slutt innhenter meg selv, kan jeg i alle fall forholde meg med åpen forventning til hva som skal skje når jeg endelig faller – med alt jeg er – ut i alt det jeg ikke vet.

Marte Wulff (35) er en artist, låtskriver og skribent fra Kristiansand, bosatt i Oslo. Hun har fire kritikerroste plateutgivelser – to engelskspråklige og to på norsk – samt en spellemannsnominasjon for debuten i 2006, bak seg. Sangene og stemmen hennes er hyppig brukt i ulike norske og utenlandske film og tv serier, og hun har flere radiohitter på samvittigheten. Ved siden av diverse ulike prosjekter innenfor musikk – og tekstarbeide, spiller Wulff for tiden inn sitt femte soloalbum.