Det finnes så mange måter å vise mot på. Noen har påstått at jeg har vist mot når jeg har vært ute å jobbet for FN og UD i tre forskjellige verdensdeler, men det er feil. Motet har vært hos Kvinnen jeg dro ifra. Som satt igjen med hele ansvaret hjemme, til tider i svært turbulente forhold for familien. Jeg feiget ut og dro.
Det blir utvist mye mot rundt om i verden nå. Det blir det skrevet mye om. Og visst er det viktig. Så viktig at det overlater jeg til andre å beskrive.
Jeg vil heller fortelle litt om de hverdagsheltene jeg ser rundt meg. Som det ene av barnebarna mine. Hun som stilte opp i dansekonkurranse alene, i egenkoreografert dans. Der alle de andre deltakerne var grupper på alt fra fire til ti ungdommer. Det skal mot til å stå der og framføre alene foran et ganske stort publikum. Samme jenta som alene sto opp og talte imot skoleledelsen da hun opplevde at en medelev ble hengt ut og nærmest trakassert av voksenperson. Da kom rettferdighetssansen fram, og hun sa ifra.
Noe har hun nok arvet fra bestefar. Da snakket jeg ikke om dansen, selv om jeg følte meg litt Travolta i gamle dager på Restaurant Vindmøllen.
Men så var det dette med danseoppvisning da. Nå har jeg vært publikum på to av skolens opptredener. Mange jenter har dans som fordyping. Samt én gutt. Der deltar han i den ene opptredenen etter den andre som eneste hane i kurven. Jeg har ikke peiling på hvem han er, hvor han kommer fra eller hva han heter. Men for et mot. For en selvsikkerhet. For en tro på seg selv og egne evner. For en integritet.
Det er så jeg nesten får tårer i øynene bare av å tenke på det. Så må det jo nevnes at han er utrolig flink også. I dag heier jeg på ham. Hvis han skulle komme til å lese dette... Du har grunn til å være utrolig stolt av deg selv. Du er et forbilde. Når ungdommer som deg kan utvise mot på denne måten, gir det meg stor tro på fremtiden.