Lokalet er mer eller mindre tomt. Til høyre, langt inne i en bås ved vinduet ser jeg to gutter sitter og prater. Jeg drar umiddelbart kjensel på en blond bolleklipp, han jeg ut ifra Instagramkontoen antar er Erlend. Jeg går mot dem og prøver å få øyekontakt.

– Ja vel, sier han med bolleklippen.

– Ja vel, sier jeg og rekker fram hånden og introduserer meg selv.

Jeg hadde rett. Han med bolleklippen er Erlend. David, som jeg hilser på etterpå, har rødt skjegg og en gul T-skjorte på seg. Det står Vandelay Industries på T-skjorta.

– Hva drikker vi? sier jeg, selv om jeg ser at begge drikker kaffe.

– Kaffe, svarer David.

Jeg setter meg ned i båsen og kikker rundt i lokalet for å se om det er en servitør i nærheten eller om jeg må gå til baren for å bestille.

– Så kult at Fædrelandsvennen vil lage en sak om oss, sier Erlend og smiler.

Jeg drar av meg jakka og lar den ligge i en bue rundt rumpa på putene.

– Ja, sier jeg. – Lokalkultur er jo så.

Det slår meg at mobilen ligger i jakkelommen. Jeg fikler den fram, legger den på bordet og slår på lydopptaker.

– Greit at vi tar opp samtalen?

David og Erlend ser på hverandre og ler.

– Ja ja, sier de. – Det går fint.

– Konge, sier jeg. – Må bare kjøpe meg en kaffe.

Jeg reiser meg og går bort til baren hvor den unge servitøren står.

– Kan jeg få en kaffe, spør jeg. – Bare vanlig svart.

– Ja, svarer hun muntert og viser de store, tettsittende tennene sine. Hvite som helmelk.

– Har du hørt om Dave & Earl The Band?

Hun ser på meg. Litt forvirret.

– Hvem?

– Dave & Earl The Band.

– Nei, sier hun og lager det grublende ansiktsuttrykk, som om hun virkelig tenker seg godt om.

– Hvorfor spør du om det?

– Jeg bare lurte, sier jeg.

Hun setter kaffekoppen på disken. Jeg tar den med meg tilbake til bordet.

– Så, sier jeg. – Hvor var vi?

– Hvor vi var? sier David. – Tror ikke vi var noen steder.

Jeg prøver å komme på noe å si. Bare noe. Ett eller annet.

– Fy søren, begynner jeg. – Jeg elsker sangene deres.

– Takk, sier de begge og ser på hverandre. David himler diskré med øynene.

Foto: Ragnhild Dæhlen

Det blir stille igjen.

– Har du ikke planlagt noen spørsmål eller noe? spør Erlend.

– Jo, sier jeg, – Jojo.

Jeg tenker på at mobilen min tar opp samtalen. Heldigvis er det min mobil.

– Så hvordan møttes dere?

– Vi møttes i femteklasse på Vågsbygd barneskole, sier Erlend. – Og siden det har vi egentlig vært bestevenner.

– Ja, sier David, bestevenner siden barneskolen.

Jeg merker at stemningen er lettet. Nå flyter det her. Jeg tar en slurk av kaffen.

– Vågsbygd barneskole ja, sier jeg og tar enda en slurk. – Ikke sant, begynte dere å lage musikk allerede da, eller?

– Nei, altså, sier Erlend. – Vi begynte vel ikke med det før på videregående.

Han vender seg mot David for bekreftelse.

– Ja, på videregående, ja, sier David. – Vi skrev det første albumet sommeren 2013. Så det vil si mellom første og andre klasse.

– Ikke sant, ikke sant. Gikk dere musikklinja på Vågsbygd?

– Jeg gikk allmenn, sier David. – Men Erlend gjorde.

Erlend nikker. Jeg tar en god slurk kaffe. Koppen min nærmer seg tom.

– Ja, så dere lagde første album allerede på videregående. Hva het det?

– Dave & Earl The Album, sier Erlend og småler. – Men, det er ikke et ordentlig album altså. Vi spilte inn 18 sanger på skole-pc-en min, liksom. Ingenting er gitt ut og lydkvaliteten er elendig.

– Jeg skjønner, jeg skjønner.

– Etter det lagde vi ikke noe mer musikk før vi flyttet til Oslo.

– Oslo, ja, sier jeg. – Bor dere der fortsatt?

Erlend nikker.

– Jeg bor i Bergen, sier David.

Det blir stille et sekund. Jeg drikker opp resten av kaffen.

– Men ja, begynner jeg. – Fortell videre, dere flyttet altså til Oslo?

– Det gjorde vi, sier Erlend. – I Oslo laget vi ett album hvert år, alle med 18 sanger på. Først Dave & Earl The Second Album, så Dave & Earl The Electric Album, Dave & Earl The Concept Album, Dave & Earl The Tour EP, Dave & Earl The Feature Album og til slutt Dave & Earl The 7th Album.

– Jøss, sier jeg. – Det var ikke småtterier.

Guttene ler.

– Nei, sier David. – Har blitt godt over 100 sanger.

– 100 sanger ingen har hørt.

– Hvorfor har dere aldri gitt dem ut?

– Spør ham, sier Erlend og nikker hodet til siden.

Jeg vender blikket mot David.

– Nei, sier han. – Vet ikke helt. Mesteparten av dem er jo fryktelig dårlige. Alt er improvisert, ikke sant. Alle versene, altså. Og som regel lager vi 2–3 låter på én kveld, ofte mens vi drikker. Da blir det mye drit rett og slett.

Erlend bryter ut i latter. – Men de er fortsatt morsomme da. Selv om ikke alle nødvendigvis er så gode.

– Jeg tror flesteparten av dem kun er morsomme for oss, sier David. – Hvem gidder vel å høre gjennom 100 dårlige låter om tull og tøys.

– Du vet aldri, sier Erlend. – Hadde du?

Spørsmålet er rettet mot meg. Men jeg hadde sonet ut mens de snakket. Hadde vurdert om jeg skulle kjøpe én til kaffe.

– Hadde jeg hva? sier jeg.

– Hadde du giddet å høre gjennom alle låtene våre?

– Selvfølgelig, sier jeg. – Jeg elsker låtene deres. Skal vi kjøpe en til kaffe, eller?

Foto: Ragnhild Dæhlen

De ser på hverandre, begge med forunderlige miner, som om jeg har sagt noe rart. David lener seg over bordet, mot meg.

– Har du egentlig hørt singlene vi har gitt ut?

– Ja ja, jeg digger dem! Elsker dem!

Han ser mistroisk på meg, tror åpenbart at jeg lyver. Og hvem vet, kanskje han har rett. Kanskje den eneste forberedelsen jeg har gjort til dette intervjuet er å kikke raskt gjennom Instagramprofilen før jeg forlot kontoret, bare for å vite hvem jeg skulle se etter.

Jeg tar tak i mobilen min, låser den opp og skrur av lydopptaket.

– Nei, gutter, jeg tror jeg har det jeg trenger, sier jeg og trer venstre arm inn i jakka. – Dette blir helt konge.

– Skal du gå nå?

– Ja, jeg må nok det, dessverre. Arbeidsdagen er snart over og jeg har noen ting jeg må ordne på kontoret.

Jeg reiser meg fra bordet, trer høyre arm inn i jakka, gir dem et lite farvel-nikk og går mot døra.

– Hei! Vent! roper Erlend.

Jeg stopper opp, snur meg.

– Vi har ikke snakket om albumet ennå.

– Albumet?

– Albumet ja, sier Erlend, i en bestemt og litt nedlatende tone. – Debutalbumet vårt. Som kommer ut 8. juni.

– Ikke sant. Ikke sant. Albumet, ja.

Jeg begynner å lete etter mobilen i jakkelommene.

– Hva var navnet på albumet igjen?

– Dave & Earl The Best Of Album.

– Stemmer, stemmer.

Jeg låser opp skjermen og går inn på lydopptak-appen. Like før jeg trykker på den røde knappen stopper jeg opp, og ser på guttene.

– Er det noe mer vi har glemt?

– Vi spiller konsert på Vaktbua 4. august.

Jeg trykker på knappen og løfter mobilen til munnen som en mikrofon.

– Dave & Earl The Band, sier jeg høyt og tydelig. – Dave & Earl The Band gir ut debutalbumet Dave & Earl The Best Of Album 8. juni. Og 4. august spiller de konsert på Vaktbua.

Jeg løfter en spørrende tommel til guttene for å forsikre meg om at alt jeg sa var korrekt. De stirrer på meg et par sekunder før de, tvilende, løfter opp tomlene sine.

– Konge! sier jeg, og avslutter opptaket. – Dette blir bra, gutta. Jeg elsker det dere driver med!

Ingen av dem sier noe. Jeg gir dem atter et farvel-nikk, snur meg rundt og går ut.

Ute på gata sjekker jeg klokka. Den er 14:24. I et lite sekund vurderer jeg om jeg faktisk skal gå tilbake til kontoret. Hva er vel 66 minutt, tenker jeg og krysser Markens. Jeg går inn døra på Herlig Land.

– Velkommen, sier bartenderen. – Hva vil du ha for noe?

Han har mørkt kort hår. Er, om jeg skal tippe, i slutten av tjueårene og snakker lyngdalsdialekt. Eller kanskje Mandal. Jeg har aldri hørt forskjellen.

– Pils, sier jeg.

Jeg ser på han mens han finner fram et halvliterglass, løfter det skrått opp mot kranen og tapper i øl.

– Har du hørt om Dave & Earl The Band?

– Hva sa du? sier bartenderen.

Han setter ølglasset ned på bardisken, foran meg.

– Dave & Earl The Band, sier jeg. – Har du hørt om dem?

– Nei, sier bartenderen. – Hvem er de?

Jeg løfter pilsen mot leppene og bestemmer meg for å chugge hele glasset. Det tar lang tid. Jeg hikker og brekker meg, puster febrilsk gjennom nesen. Hele tida har jeg øyekontakt med den stakkars lyngdølen bak baren.

Glasset blir omsider tomt, og jeg setter det ned igjen på bardisken. Så reiser jeg meg opp og kikker rundt i lokalet. Det er halvfullt. Sikkert 50 mennesker spredt rundt på forskjellige bord. Jeg tar er dypt pust, og skriker så høyt jeg kan:

DAVE AND EARL - THE BEST BAND IN THE WORLD!