Nå var det selvsagt ikke jeg som sa det først, for denne klisjeen er atskillig eldre enn til og med meg. Ryktene vil ha det til at det var Fredrik Stabel og «Dusteforbundet» som var opphavet, men det er nok atskillig eldre enn som så også. Amerika vil gjerne skryte på seg Mark Twain som opphavsmann, men Quote Investigator (QI) kan fortelle at det antakelig var Charles Dudley Warner som sa og skrev det så tidlig som i 1884 i New York Chamber of Commerce Proceedings : «Concerning New-England weather – it is a matter about which a great deal is said, but very little done».
Vel, uansett, våren må være den mest bejublede årstida av alle. Ikke så rart synes jeg, for jeg er en av dem som reiser meg, bukker pent, og ønsker våren hjertelig velkommen. Nå er jeg så heldig at jeg bor på Sørlandet hvor våren kommer tidlig og sommeren er lang og varm (er klimaflyktning fra Trondheim). Alle mine over 30 somre her husker jeg som solrike og fulle av smeigedager, men faktum er at vi faktisk er skapt slik at når vi blar i minnenes bok, så har vi en tendens til å pynte på sannheten. Også når det gjelder været. Så påstanden om at alt var bedre før henger nok ikke (alltid) på greip.
Min gode venn Erik Tunstad (en av gründerne bak forskning.no) forsker stadig på vær (og Darwin), og kverker myten om at alt var bedre før temmelig grundig. «Syns du våren kom seint i år? Jeg skal gi deg vår, jeg», kunne man lese i Tønsberg blad for et par år siden. «Gled deg over at du lever nå», fortsetter biologen. «Hvis vi undersøker fortida ved hjelp av fakta og tall – ser vi at alt var verre før. Våren 1315 begynte regnet å hølje ned noen uker etter påske, og fortsatte i sju og et halvt år. Først ute på 1320-tallet begynte ting langsomt å bli bedre. Men varmt og godt igjen, ble det ikke før utpå høsten 1322. Og da bare for en stakket stund. Og dette var faktisk begynnelsen på «Den lille istid» – Ekstreme klimaendringer flere hundre år før den industrielle revolusjon og uhemmede CO-utslipp.
Tunstad ramser opp den ene katastrofen etter den andre. Stormen «Grote Mandrenke» i 1362, og to stormer i 1421 og 1446 tok livet av mer enn 100.000 mennesker. «The Culbin disaster» begravet en hel landsby under 30 meter sand. I 1815 eksploderte vulkanen Tambora og hundretusener døde av sult etter «Året uten sommer».
«I mer enn 200 år fosset isbreene ned dalsidene i Skandinavia og i Alpene, og på Island, i Alaska, i Kina, i det sørlige Andes og på New Zealand – og rev med seg gårder og byer.
Den største krisen i Norge oppsto i 1742 til 1743, da isbreene nådde sin maksimale utbredelse. Det var kaldt og regnet voldsomt, og mer enn 30 000 mennesker omkom av sult og sykdom.»
Alt var så godt som verre før, sier Tunstad. «Men av en eller annen grunn synes mange av oss at det er bedre å klage over tingenes tilstand.» Ja, den gode Tunstad, for øvrig en meget klok mann, har nok rett i det. Og det er vel ikke så rart? Vi baserer som regel våre klager og refleksjoner på egne erfaringer og sammenligner som nevnt med fortidas glorifiserte barndomsminner. Problemet er at vi glemmer så fort, og at «manns minne» ikke er så veldig lenge. Faktisk bare 25–30 år.
Men for all del. Jeg lever da heller med lykkelige barndomsminner enn å gremme meg over alt det dumme jeg har gjort, eller mindre hyggelige ting jeg har opplevd.
Og har vi ikke annet å klage på, så har vi jo alltids været. Som alle snakker om. Men ingen gjør noe med. Eller ...?
Nå gjør vi jo faktisk noe med været vil de fleste si, all den tid vi er inne i en tid med menneskeskapte klimaendringer.
Men den diskusjonen skal jeg ikke begi meg ut på.
Jeg lar heller bilen stå i dag og går ut og legger en plan for når Tommy og jeg skal dra på Jomfruland og legge ut båten for sesongen.
For ute skinner vårsola. Svøpet inn i iskald vind.