Om menn og hår

Nå kjennes restene av min hårpryd ut som tørt høy.

Brukergenerert innhold

Her om dagen var min Kvinne hos frisøren. Da hun kom hjem igjen, virket hun
svært oppløftet, i tillegg til at hun selvfølgelig var fin på håret. Ganske raskt
kom det frem hva grunnen til hennes gode humør var. Frisøren hadde nemlig
sagt til henne at hun hadde så godt og tykt hår å jobbe med. Dette sa hun til
meg, uten tanke for hvor ubetenksomt og sårende det var.

For uendelig mange år siden stod vi ved alteret og ga hverandre vårt ja, hun og
jeg. Forut for dette hadde vi begge vært hos frisøren. Likevel hadde jeg lengre
hår enn henne. Mørkt tykt hår med nydelig fall i. Men det var den gang da.

Nå er situasjonen en helt annen. Noen år etter begynte det å få en «salt and
pepper»-farge, og etter hvert overtok salt-fargen mer og mer. Samtidig ble det
tynnere og tynnere. En bar flekk dukket opp på toppen. Det tok en stund før jeg
oppdaget den, da den delen av hodet ikke så lett synes i speilet. Men da var det
selvfølgelig noen i min nære krets som muntert gjorde meg oppmerksom på
det. Hjerterått, spør du meg…

Nå kjennes restene av min hårpryd ut som tørt høy. Grått, tynt og livløst. Lar
jeg det vokse litt for lenge, danner det en krans rundt de få gjenlevende pistrete
hårstråene på toppen. Det er mange år siden det var noen vits i å oppsøke
frisør. Nå gjøres det hele med en elektrisk hårtrimmer, innstilt på ti millimeter.
Heldigvis har noen av mine helter gått foran meg og banet vei for den
hårmoten. Yul Brynner tok den helt ut og barberte hodet helt. Til dels har Bruce
Willis gjort det samme.

Men likevel... Jeg savner min mørke tykke manke. Hvis du hører at vi Menn
påstår at det ikke er så nøye, at vi er blitt tynne i håret, da lyver vi. Det er så
sårt, så sårt. Men ingen av oss vil erkjenne det, bortsett fra meg nå da.

Og så skal man oppleve at ens nærmeste sjelevenn nonsjalant slenger ut slike
bemerkninger uten tanke for hvordan det sårer en hårsår sjel. Mødre burde
lære sine døtre litt mer om psykologi og emosjonelle hensyn. Under oss Menns
tøffe ytre er det en særdeles sårbar sjel.

Nå har jeg lest et sted at den store macho skuespilleren i fordums tid,
Humphrey Bogart, skal ha uttalt:

– Det er ikke håret på hodet som betyr noe, men håret på brøstet.

En stund trodde jeg faktisk på det, men den påstanden tror jeg har gått ut på dato. Nå for tiden ser man ikke lenger menn med hår på brystet. Alle disse unge menn som kvinner flokker seg rundt. Om det er fotballspillere, «menn» som har flyttet inn på Paradis hotell eller Ungkarene.

Fine på håret er de, og de bruker sikkert mer tid på badet og hos frisøren enn
den gjennomsnittlige kvinnen. Men hår på brystet har de ikke. Nei, jeg må nok
bare innse at jeg har gått skikkelig ut på dato, både når det gjelder tanker og
meninger og fremtoning. Men min Kvinne påstår at hun fremdeles finner meg
attraktiv. Så da så. Det er jo tross alt det viktigste…

PS! Ikke det at jeg ser på verken Ungkaren eller Paradise Hotel, altså.

Les flere innlegg av Øyvind Andersen her