Hendene mine er små, men de er mine

Når følgene av koronaviruset innvirker på hele verden, ser vi at vi er helt avhengige av hverandre.

Publisert:

Evjemannen Geir Daasvatn (58) har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Geir Daasvatn

For litt over 20 år siden døde mamma Herborg i ei trafikkulykke. Det var ei sørgelig historie. Noen som – i aller beste mening – ville prøve å trøste, fortalte meg da hvor fint et menneske de syns ho hadde vært. "Hun var bare så alt for snill", la de gjerne til. Jeg vet ikke helt sikkert hva de mente med det, men tror nok tanken var at denne snillheten blei utnyttet. For eksempel av elevene på skolen der ho var lærer.

I de 20 åra etter at mamma døde, har vår del av verden etter mine observasjoner utviklet seg videre i en stadig meir materialistisk retning. Det har betydd meir og meir for oss å realisere oss selv. Forbruke meir. Oppleve stadig meir spennende ting, bygge et enda finere hus, oppnå suksess i yrkeskarrieren, få bygd opp en svær bedrift eller nå til topps på fotballbanen eller i langrennsløypa.

Det er ingenting galt med å prøve å realisere seg selv, og utnytte evnene sine maksimalt. Jeg har den største respekt for alle dere som får det til. Jeg unner hver og én av dere suksess i livet. Kanskje er det en helt nødvendig egenskap ved mennesket å ha denne drivkraften i seg? Verden er en nådeløs plass og livet er tøft. Det blir ikke utvikling og framgang om alle gjemmer seg bak en stol.

Men i dag, når følgene av koronaviruset innvirker på hele verden, ser vi at vi likevel er helt avhengige av hverandre. Uansett hvor mye vi ønsker å realisere oss selv og oppfylle våre egne drømmer, kan vi faktisk ikke klare oss uten hverandre. Og vi kan ødelegge utrolig mye for hverandre, hvis vi ikke tar hensyn.

Utviklingen i verden, i hvert fall i vår kulturkrets, med et stadig større fokus på vår egen lykke og suksess, har fått en brå slutt akkurat de siste ukene. Nå er vi tvunget til å ta hensyn til hverandre, enten vi vil eller ikke. Plutselig er det ikke lavstatus å være reinholdsarbeider lenger. Hva skulle vi gjort uten jenta som fyller butikkhyllene hver kveld? I et lynglimt skjønner vi at vi alle er viktige ledd i fellesskapet, og at vi må heie på hverandre om vi skal klare oppgaven vi står overfor.

Om dette er en utvikling som kommer til å fortsette når koronaepidemien er overvunnet, eller om vi ganske raskt er tilbake til vårt materialistiske og litt selvsentrerte levesett, vet jeg ikke. Gamle vaner er vonde å vende. Det vet jeg så inderlig godt fra mange nederlag i mitt eget liv. Men jeg vet i hvert fall at min mamma Herborg ikke var håpløst avleggs i sin "snillisme", men faktisk forut for sin tid. For nå – meir enn noen gang i vår levetid – gjelder det at vi er snille og gode med hverandre, vil hverandre det beste, og ikke prøver å finne lykken på hverandres bekostning.

Jeg ønsker deg og dine alt det beste for den tøffe tida som er nå. Messi hadde ikke vært verdens beste fotballspiller uten solide medspillere, og laget Norge er ikke det samme uten deg.

Les også av Geir Daasvatn:

I dag skulle Finn blitt 60 år

– Takk frå ein dugnadsarbeidar

Et annerledes fotballreferat

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Mamma
  2. Koronaviruset
  3. Blogg