BLOGG: Mitt syn på saker og ting ser for eksempel slik ut når jeg jobber med en ny låt i studio: Dette er genialt / Dette er det mest bedritne jeg har spydd ut. Eller når jeg våkner om morgenen: I dag kommer fantastiske ting til å skje / Alt kommer til å gå i dass. Eller i kjærlighetsforholdet mitt: Vi er sjelevenner / Hvem er han egentlig? Min mann og jeg har tilbrakt 22 år sammen, så det har til alt hell vært flest sjelevenndager.
Dette litt ekstreme synet på saker og ting har bydd på en del utfordringer gjennom mitt 36-årige liv, både for meg selv og mine nærmeste. For eksempel i tenårene, under hormonokkupasjonen. Jeg synes stadig det er fascinerende å komme til barndomshjemmet mitt i Mandal og kunne fastslå at døra inn til mitt gamle soverom mot alle odds befinner seg på hengslene. Den døra fikk kjørt seg i de mest dramatiske tenårene da livet enten var magisk eller tragisk.
Faktisk er det overraskende at jeg i det hele tatt er i live med tanke på hvor nær døden jeg følte meg da jeg som 13-åring for første gang sto på en ordentlig scene i forestillingen Lille Du hos fiskene på Mandal musikkskole, under Elen Sand og Ivar Bøksles regi. De var nydelige mennesker og gode pedagoger og hadde intet å gjøre med min eksistensielle tvil. Jeg følte meg fullstendig malplassert, mislykket og talentløs. For jeg visste allerede da hvor bra skuespillere kunne være. Og jeg var ikke bra.
Noen sa: Så ille kan det ikke være. Jeg sa: Det er verre. Det faktum at jeg likevel valgte å bruke livet mitt på å fortelle i historier i en eller annen form, i andre menneskers påsyn, virker nærmest naturstridig. Men det har vært en velsignelse.
Noen år senere, etter å ha rast som en tornado gjennom alt fra Ten Sing til kjederøykende bandøvinger på Rockekjelleren, kravlet jeg ut av min egen navle og skrev et musikalnummer, et solonummer, til russerevyen, med meg selv i hovedrollen. Jeg parodierte Mandals daværende Høyre-ordfører og tysklæreren min i en ellevill og ganske absurd sketsj, til jublende mottakelse som i sin tur resulterte i en til da ukjent selvtillit for min del. Alt var magisk. Så kom jeg inn på Romerike folkehøgskole, det som for mange av landets aspirerende kunstnere er det første møtet med spisse albuer og grandiose egos. Da ble alt tragisk igjen.
Slik kunne jeg fortsatt i mitt livs første blogginnlegg, med anekdoter fra et berg- og dalbane-liv. Og så kunne det kanskje virket helt naturlig og tilfredsstillende at jeg avsluttet med et eller annet klokt om at jeg nå har funnet min plass midt imellom.
Det har jeg absolutt ikke. Ingenting er midt imellom. Ikke for meg.
Jeg har brukt så mye tid på å finne ut av hva som er galt med meg, hvorfor jeg ikke kan være fornøyd med det som er helt OK. Hvorfor jeg avskyr så sterkt og elsker så intenst. Jeg har vært fortvilet, og noen ganger livredd. Kunne gitt hva som helst for litt indre ro. Etter mange runder innså jeg at det trolig ikke er noe galt med meg. Veien til en slags ro lå i nettopp denne erkjennelsen.
Jeg har forstått at store motsetninger er selve målestokken for meg. Når jeg jobber med det nye albumet mitt i studio og holder på å begynne å grine fordi låten vi har laget ikke føles riktig, vet jeg at jeg må ta i bruk alt jeg besitter av kunnskap og intuisjon for å få det hele til å henge sammen som det skal. For når musikk er fantastisk, finnes det ikke noe større. Og hele kroppen min reagerer når det ikke funker. Jeg får lyst til å slå.
Når jeg blir rasende på mannen min fordi vi i hverdagens noen ganger ubarmhjertige tempo blir fjerne for hverandre, er det fordi jeg elsker ham så høyt og liker ham så enormt godt at jeg ikke holder ut når vi ikke er på samme frekvens. For når vi er bra sammen, finnes det ikke noe bedre. Når jeg får sammenbrudd etter en middelmådig konsert, er det fordi jeg VET vi kan levere perfekt, og middelmådighet er min verste fiende.
Min mann sa det til og med i sin tale til meg da vi giftet oss for åtte år siden. Du hater middelmådighet (når jeg hater middelmådighet er det ikke fordi jeg synes det jeg lager er bedre enn alle andres, men fordi det betyr hele verden for meg å lage noe jeg selv kan tro på). Det sa han med kjærlighet. Som i at det var en helt legitim ting. Han forsto og aksepterte meg lenge før jeg selv gjorde det, og han betraktet i tillegg alle mine følelser som en styrke, ikke en svakhet.
Han sier: Du er jo kunstner, for faen. Det er ingen kunstnere som er i vater. Det er en grunn til at du ikke jobber i kommunen. Ikke et vondt ord om kommuner. Min mor, for eksempel, jobber i Mandal kommune, og trives utmerket med det.
Så når min høyt elskede venn og glimrende kollega Marte Wulff faktisk ringer meg i det jeg nå sitter og skriver dette, og hun holder på å få sammenbrudd fordi hun ikke greier å forklare bandet sitt hvordan hun vil at en bestemt låt på albumet hennes skal høres ut, blir jeg selvfølgelig frustrert på hennes vegne, men jeg blir også lys til sinns. For da er alt som det skal være. Det er dette som er målestokken. De store følelsene. De som blir utløst når noe betyr noe.
Man klikker, blir irrasjonell, oppfører seg som om det gjelder livet, som om man er i universets sentrum, som om det virkelig vil gjøre en forskjell i verdenssammenheng om man lager en drittlåt eller en gullåt. Men tenk, så meningsløs kunsten ble om avsenderen gikk rundt og følte seg pusemyk og tilfreds 24 timer i døgnet. For de fleste kunstnere står hele tilværelsen på spill når vi forsøker å lage noe vi kan tro på. Så går det over. Vi blir medgjørlige og hverdagslige, baker brød og vanner blomstene og er til stede. Og så er det på an igjen.
Det har forresten tatt meg hele livet frem til nå å kalle meg kunstner i full offentlighet. Dette er første gang. Halve meg kommer tross alt fra Sørlandet, det er der jeg er oppvokst, og der driver man stort sett ikke og gir seg selv all verdens selvskrytende titler. Jeg har pleid å si at jeg driver en del med musikk og teater. Selv om det har vært jobben min i 12 år. Men det er et annet blogginnlegg.