Rundt kaffebord, på bussholdeplasser, i lysløypene rundt Nasbø, på TV, i avisenes papirutgaver, på sosiale medier etc. Her skulle du ha vøri, Torhild, går Iveland sørover eller nordover, storbytilskudd, litenhetsfradrag, enheter som skal være våre barns og barnebarns framtid, hvordan ville Hægeland ha greid seg som egen kommune i dag?

Det er som en treenighet: Styrke, kompetanse, robusthet.

Kommune-Norge har hatt samme form og farge i over 50 år. Schei-komiteen gjorde det mesterstykke å gjøre over 700 kommuner til litt over 400 i ei fattig tid et par tiår etter krigen. Nå er det sannelig på tide å stikke fingeren i kalenderen igjen: Hallo, vi skriver 2016!

Nei, det er ikke lett. For en som trodde kommunene var til for innbyggerne. At det var tjenestetilbudet til de som bor i kommunen som var alfa og omega. For en som trodde litenhet kunne assosieres med nærhet, trygghet, tilhørighet. En som trodde storbyer sto for støy, forurensning, travelhet, mistilpasning. For en som synes det er misforstått maktbruk å tvinge kommuner til fusjonering ved å ta fra de små og gi til de store.

Verden må videre, sier man. Vi har fått informasjonsteknologi, smartere løsninger, opplegg som ikke er avhengige av avstander. Noen tastetrykk, så er man der, på terskelen til rådhuset for storkommunen. En e-post, ei melding på Facebook, så har man fjes-til fjes-opplegg med ordfører og rådmann. Ingen føtter på jorda, ingen dører som trengs å åpnes, ingen kommunetilsatte som behøver bryderiet med å snakke ansikt til ansikt med en som meg.

Det er rett og slett vanskelig. For en som trodde at «vet ikke sitt eget beste-modeller» ikke var medisinen vi trenger. Det er vrient. For en som mener at det er klokt å la reformene spire nedenfra, fra folket selv. For en som er så villfaren at han rett og slett trodde at folkeavstemninger om så store og komplekse spørsmål var veien å gå.

Men så er det vel slik da: At jeg ikke vet mitt eget beste. At kommunereformen og dets like bare har en sjanse når de blir tredd ned over hodet mitt. Vil du ikke, så skal du. Og vil du ennå ikke, så skal du desto mer. Bare vent, den dagen gryr snart, da du vil takke oss.

Det er rett og slett utrivelig. Når noen spurte meg som liten hva jeg skulle bli når jeg ble stor, svarte jeg: Liten. Det er ikke stort bedre i dag. Nå svarer jeg med dette diktet når Jan Tore Sanner og co. spør:

Eg vil vere ein av dei små bokstavane

Strekkode for ubetydelegheit

Eit rekkehus i ei rad med rekkehus rekker

Om einkvan spør meg

kva eg skal bli når eg blir stor,

svarer eg «liten»

Eg vil vere eit lågt fjell som ingen

bryr seg om, vere på førenamn med bier,

blomar og grøftekantar

Skal eg vere fin, tek eg på meg ein benk,

sit og ventar på ho som skal skje meg