Ufrivillig barnløshet er helt vanlig. Bak den nøytrale samlebetegnelsen skjuler det store hjertesorger og mengder med kroppslige ubehag, skriver Kristiansand-bosatte Kristin Øygarden (40) i denne teksten. Ufrivillig barnløshet er helt vanlig. Bak den nøytrale samlebetegnelsen skjuler det store hjertesorger og mengder med kroppslige ubehag, skriver Kristiansand-bosatte Kristin Øygarden (40) i denne teksten. Foto: Privat

Ufrivillig barnløs: Vi prøver, Erna!

Valgfriheten er ikke så stor som du tror, Erna. Av og til hender det at livet velger for oss.

Med perspektivmeldingen kom statsministerens vennlige henstilling på nytt. Nasjonen behøver flere barn. Norske kvinner må føde mer! Som 40 år gammel kvinne uten barn er jeg en av dem som må skjerpe seg. Men det står ikke verken på viljen eller innsatsen. Vi står i, men vi lykkes ikke. Og vi er ikke alene. Det er mange kvinner som meg, stadig flere, som prøver å gjøre alt Erna vil vi skal gjøre for å bidra til likestilling, BNP og befolkningsveksten. Vi tar utdannelse, prøver å få fart på karrieren, søker mot ledelse. Når vi har tid til å få barn er vi noen og tretti, og plutselig er det ikke måte på hvor vanskelig det blir.

De siste fire årene har vi ofret mye for å innfri Ernas ønske. Vi har sagt farvel til det spennende frilanslivet, vi har søkt faste jobber for å sikre oss permisjonsrettigheter for både mor og far. Siden har vi har sagt opp jobber vi gjerne skulle fortsatt i, og flyttet til et mindre stressende miljø med flere potensielle barnevakter. Vi har flyttet inn i barnevennlige nabolag, flyttet for å få et lettere sted å parkere sovende baby i barnevogn.

Babyprosjektet har naturligvis foregått i største hemmelighet. Som kvinne i reproduktiv alder kan man ikke la potensielle arbeidsgivere vite hva som pågår. For hvem vil ansette en plutselig gravid person? Nei da, det er ikke lov til å diskriminere. Men det skjer hele tiden. Og er det så rart? Det er jo brysomt for kundene og stress for HR, med de behovene for vikar, rekruttering og kompetanseoverføring en permisjon medfører. Enkelte sjefer foretrekker at du er barnløs, at du ikke trenger å hente i barnehagen. Har du barn? Nei? Bra!

Vi har altså prøvd, men resultatet har latt vente på seg. Isteden har vi lært ting om forplantningssystemet vi ikke visste fra før. Vi har lært om kort og lang syklus, hvor smalt tidsvinduet for befruktning er, om alle kontrollportene et egg skal passere før det blir barn av det.

Og vi har lært ganske mye om hvor ofte det går galt. Visste du hvor stor andel svangerskap som går i toalettet nesten før det har begynt? Overalt hvor vi snur oss er folk med lignende erfaringer. Ufrivillig barnløshet er helt vanlig. Bak den nøytrale samlebetegnelsen skjuler det store hjertesorger og mengder med kroppslige ubehag. Årevis med håp og fortvilelse. Med aborter, blødninger, utskrapninger og arrvev. I all stillhet, for det meste.

For du lærer jo et par ting på veien. Du lærer at det er mest praktisk å abortere på en fredag. Da rekker pillene å virke, smertebygene og riene rekker å drive ut det døde fosteret og den verste blødningen rekker å gå over til morgenmøtet på mandag. Graviditet er ikke en sykdom, som kjent. Det er bare å bite tennene sammen.

Man er da profesjonell. Jeg har abortert meg gjennom pressekonferanser og kundemøter, gått blodfattig og svimmel i måneder. En gang blødde jeg meg igjennom Arendalsuka. Gikk fra foredrag til debatter, tok imot visittkort imens jeg knasket paracet og håpet, håpet, håpet at den lille blødningen skulle gi seg.

Sist gang aborterte jeg meg gjennom Stortingets behandling av ny abortlov. Imens prektige menn og kvinner sto på talerstolen og snakket om abort som en bortskjemt og teoretisk størrelse som alle burde velge vekk, lå jeg på sykehuset og kjempet for at det altfor lille barnet skulle vokse inni meg litt til. Når det håpet også døde, var det tid for å kalle inn abortnemnda for å søke seinabort.

Begge de to legene i nemnda visste at dette ikke var noe jeg ville. De visste også like godt som meg at kvinnekroppen er en krigssone, og at denne aborten ville være et hvitt flagg. En mulighet til å la sorgprosessen begynne, slik at et nytt håp kanskje kunne spire igjen. Jeg fikk et ark med et stempel på, en attest som minne fra det absurde teateret som bare varte i noen minutter. Så kunne vi gå for å gjøre oss klar til å føde det bitte lille, døde barnet.

Denne gangen var det ingen mulighet for å rekke tilbake til møtet på mandag. Jeg ble sykemeldt, infeksjon og seinskader meldte seg, sorgprosessen gikk i stå. Kropp og sjel trengte tid til å leges. Tid jeg ikke følte at jeg hadde. Engasjementet mitt rant ut mens jeg slikket sårene mine, snart var jeg arbeidsledig og sykemeldt, i koronaåret 2020.

Nå skriver vi 2021. Tida går fort når du går i terapi. Men nå er jeg klar igjen, for ny jobb, og for nye runder med fertilitetsbehandling. Jeg skriver jobbsøknader, tar hormoner, og har enda dårligere tid. Det brenner et blått lys for både NAV-rettighetene og forplantningsevnen min. Hvis jeg blir gravid nå, uten jobb, har verken jeg eller mannen min krav på permisjonspenger. Da må vi selge huset. Så har du en jobb til meg, er det bare å si fra! Bli med på den andre dugnaden til Erna, ansett folk med hull i CV-en!

Hva er det så jeg vil si med denne teksten? At det som regel er kompliserte svar på enkle oppfordringer om å føde barn. At det er noe galt med arbeidslivet vårt. Eller bare at det ikke er sikkert at vi kan få alt her i verden. Kanskje må vi velge mellom en likestilt og høyt utdannet befolkning og en befolkning med mange barn? Valgfriheten er ikke så stor som du tror, Erna. Av og til hender det at livet velger for oss.

Denne teksten ble først publisert i VG