For noen uker siden var jeg gressenkemann. Ikke for ett år som enken John Irving skrev om, men lenge nok (eller..?). Det er mange fine ting ved å være gressenkemann, og i likhet med enken til Irving hersket det et organisert, mildt kaos med mye humor og originale løsninger hos oss.
Nå tråkker jeg vel ut i en hengemyr for pussig nok leser min bedre ¾ skriveriene mine, og er jeg ikke forsiktig nå, blir det vel både jordskjelv med påfølgende etterskjelv. Det er kanskje ikke så lurt når jordskjelvet kommer i feriestarten, og etterskjelvet har mange uker ferie og skjelve på? Pytt, jeg tar sjansen og får heller påberope meg rollen som gressenkemennenes talsmann, og satse på at ingen skyter budbringeren.
For det er mange fine ting ved å være gressenkemann. Jeg får styre huset alene etter eget forgodtbefinnende. Oppvasken kan for eksempel finne på og stå i flere minutter før den settes inn. Av ungene, for de setter jeg i sving. Med en far som normalt hersker ute (og stort sett «slipper» å bry seg med hva hun som (er) hersker-inne styrer med) får avkommet anledning til å øve på mange ting som forbereder dem på voksentilværelsen. Støvsuge, henge opp tøy, lage og følge med på avtaler selv, og smøre nistepakke.
Vi setter opp menyer for alle dagene sammen i vår tre-somhet, og far lager Grændis, pølser, cowboymiddag (schnitzel, egg og tomatbønner) og gryteretter – helt etter boka. Ja, nå kan jeg faktisk lage mat, men med en bedre ¾ som insisterer på å herske på kjøkkenet (også), så er man litt rusten. Men middag blir det, og oppvasken sørger «smørblide» arvinger for. Og middagen spiser vi konsekvent foran tv-en mens vi ser på film som ungene må være enige om.
Utover det tikker og går huset som den velorganiserte maskinen det er. Som i de fleste hjem er det grunnleggende regler som gjelder. Alle vet sånn noenlunde hva som er opp/ned på det meste, og så lenge det er en voksenperson til stede, unngår en anarkiet som ville oppstå hvis de to «bestevennene» på 11 og 12 år skulle bestemme. Alle de andre tingene som normalt skal skje har jeg også full kontroll på. Null problem. For hun har lagt igjen en liste over alle avtaler, aktiviteter, klokkeslett og kjøring. Samt en del andre påminnelser. Som jeg tilfeldigvis unngår å se, selv om de sto på samme arket.
Som alenehersker som har satt alle (de andre) i sving får en litt kvalitetstid «til overs», og i min nyervervede ledig-tid kontemplerte jeg litt over begrepet gressenkemann. Det sies at vi har ordet fra tysk «graswedewe», som egentlig betyr «pike som blir forført ute i det fri og deretter forlatt’. Forførelsen kan altså sies å skje «i gresset», og ettersom piken blir forlatt, blir hun følgelig en «enke» – en gressenke. Graswedewe» var også et skjellsord for forførte og forlatte piker. Det stammer fra en tysk skikk der krenkede jomfruer» måtte bære en stråkrans på hodet ved vielsen istedenfor den vanlige blomsterkransen.» Men ikke nok med det. «Tidligere ble gressenken også brukt om «kvinne hvis mann er hengt», «lidderlig pike som bor for seg selv med uekte barn» og «kvinne hvis mann er død».
Jeg konstaterer tørt at det sannelig er godt tidene har forandret seg (til tross for dette med forføring i gresset…), og tenker at det er fint med alenetid, men også at en av de fine tingene ved å være gressenkemann for 8 dager, 2 timer og 10 minutter faktisk også er at en rekker å savne den bortreiste.
Og heldigvis slapp jeg å være gressenkemann i tre uker, som han her i samlingen «Gullkort fra pasientjournalen» av Morten P. Oksvold: «Gressenkemann på tredje uke, tydelig underernært og også forvirret.»