Har du fått ’an ud?

I disse dager må det være vanskelig å være «innvandrer» her på Sørlandet.

Publisert:

Kristiansanderen Frode Ingebretsen (46) har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Frode Ingebretsen

Jeg tenker ikke på «innvandrere» av den typen man i dag kaller «migranter», hvis man skal være politisk korrekt. Jeg tenker mer på tilflyttere, «badegjester», hyttefolk og «annen fælighed». Jeg mener, hvordan opplever en uvitende «skogsmatros» sørlendingens vanligste hilsen nå om dagen: «Ja vel der! Har du fått ‘an ud?». Og svaret er ofte «Jada, det gikk så greit atte». (Jeg ser for meg en stakkars nyansatt norsklærer rive seg i håret når han skal prøve å dybdeanalyserte denne setningen -som begynner med ett svarord og en preposisjon før den fortsetter med noe som kan virke som ett hemmelig kodespråk). Men nei da, dette er ikke en hemmelig hilsen for innvidde i en hemmelig losje eller konspiratoriske motstandere av staten. Dette er et av de sikreste tegnene på at sommeren er i anmarsj.

I Kina har de egen kalender som går ut fra «kinesisk nyttår». I de «Indre Bygder» deles året inn i «før» og «etter» elgjakta, mens her på kysten er det fra vi har «Fått ‘an ud». Og la det være sagt med en gang, dette har ingenting med suspekte tilløp til naturisme eller blotting å gjøre. Det er selvfølgelig båden (med D) vi snakker om. Skal man unngå skam, spott og spe så MÅ den ut (være på vann) før Sankt Hans. Det er ingenting som gir like stor ripe i lakken hos en sørlending med båd, som at den fortsatt er hagepynt ved første plenklipp. (Det måtte i så fall være m man ble sett midt på byfjorden med alle fendrene ute). Jeg må innrømme at det er litt deilig å bevitne dette fra sidelinjen av og til. Jeg har en kjenning som går på med friskt mot hvert år. Jeg trenger aldri spør hvor langt han er kommet i «pussen», det holder med ett kjapt blikk. Er han hvit og prikkete i hår og ansikt, så er han i gang med skjellrua han skulle tatt høsten før. Går håret mer i blått, vet vi at han har kommet til bunnstoffet. Og kommer han med paraply vet vi at da har han endelig «fått ‘an du», for da er drittværet kommet.

Der i gården er det «mor» som tar seg av det innvendige om bord i skuta. Det vil si hun har ansvar for interiør og blir i tillegg satt til å lakke skapdører og lignende (slik at han har noen å kjefte på hvis det kommer støv i lakken). Om bord har de det som i de fleste andre «familiebåter». Det spiller ingen rolle om mor har svart belte i interiørdesign, abonnerer på «Vakre Hjem» og «Bonytt» og drar med seg hjem alt fra gamle takstein til «morsomme» skap fra danske designere med rare navn, for å få et spennende og originalt hus. I båten derimot, er det kun én stilretning som gjelder: «Maritimt». Fargevalget er enkelt: Blått. Til nød ulike nyanser av marineblått.

Når det gjelder utsmykning, er det litt mer å «boltre» seg i. Man kan velge mellom tre ulike temaer: «Tauverk og knuter», «Anker» eller «Ror (skipsratt)». Personlig ser jeg mer på tauverk som potensielt hodeverk (siden det stort sett havner i propellen) enn jeg ser på det som pynt. Når det gjelder knuter kommer man langt med de to grunnleggende: «Dobbelt halvstikk» og «Enkel kjerring». Jeg har forresten aldri helt skjønt navnet «dobbelt halvstikk». Er det ikke like enkelt å bare gjøre ferdig regnestykket og kalle det for «helstikk» eller bare «stikk»? Når det gjelder «Enkel kjerring», er det kanskje greit å presisere at det er en knute vi snakker om her, så vi ikke får noen innsigelser fra frustrerte ektemenn som overhodet ikke sitter med det inntrykket at det kan finnes noe som heter «enkle kjerringer». Anker og ror er jo som alle vet, noe de fleste båter har. Å «pynte» innvendig med mønster og bilder av slik standardutrustning, gir egentlig like mye mening som om bobilfolket skulle fylt bobilene sine med bilder av campingstoler, ratt og reservehjul, ispedd litt «plastikkplengrønt».

Ikke for det, vi har hatt skikkelig båd vi også en gang. Og med skikkelig båt mener jeg TREbåd, eller «flytende Sankt Hans bål», som en gammel kollega ynder å kalle det. Men han er østlending og dermed ikke kvalifisert til å mene noe om slikt. Aller helst skal det være noe gammelt og tosylindret som klarer strekningen Stanggabet – Stokken på to-og-ett-halvt tøff. Det er klart at med gammel tresjekte får man kjapt ett litt annet forhold til bådlivet. Det er i hvert fall det «tupperware-folket» vil ha oss til å tro. «Det æ jo så møe jobb med trebåd», sier de og går løs på sin femtende omgang med rubbing-liquid og gelcoat-rens og voks og glans og fenderlistshine og highspeed polish.

Det kan selvfølgelig være mye jobb med trebåd også. Vi har jo for eksempel entusiastene med skipperlue, «taggete» norsk flagg bak på hekken, vimpel fra en «kongelig norsk» motorbåtklubb og hjemmestrikkede fendere i ekte hamp. Disse som bruker mer tid på båtpussen enn en tenåring bruker på sosiale medier i løpet av ett år. (Tror de fleste kjentfolk er enige i at jeg ikke er helt «der»). Men vi har da hatt vår tørn med pussing og lakk vi og. Det året frua var heldig å ha «fri» i påska, mens jeg måtte jobbe, kom det en del kommentarer på at hun sannsynligvis hadde tilbrakt flere timer under enn oppi skuta den sesongen. (Faktisk nokså spisse kommentarer, når jeg tenker etter).

Med trebåd har du også det årlige spenningsmomentet med hvor greit det går når du skal «ha ’an ud». Går det greit i betydning: «Lastebilen setter båden ut og kjører videre» eller blir det mer: «Lastebilen setter båden ut og kjører videre, mens du fortvilet setter full fart mot nærmeste sandgrunne, samtidig som du oppdager at lensepumpa ikke virker og alt av bøtter og øsekar (og andre karer også, som sikkert kunne hjulpet) er igjen på land og vannet fosser inn fortere enn feriepengene fosser ut fra kontoen, men alt gikk bra til slutt og det ble ikke ubåt», type greit.

Når sjekta først lå på vann, fant vi ett år ut at den kunne jo like godt la den fortsette med det utover høsten og vinteren. Det er jo om vinteren det er kos å drive matauk i form av egenfisket middag. (Helt idiotisk egentlig, all den tid jeg ikke liker fisk!). At dette ble det første året siden «den berømte snøvinteren på sekstitallet» at det la seg skikkelig is, var vel ikke helt etter planen. Greit at jeg kanskje ikke er verdens største tilhenger av snø, men etter den vinteren skal jeg faktisk være så inkluderende at det nå også står IS (ikke de maskerte bandittene som holder til i midt-Østen, eller ved nærmere ettertanke, de også. Definitivt de også) på den lista.

Kort forklart: Trebåd og Hennig-Olsen is om sommeren er vel noe av det nærmeste du kommer perfekt sørlandsidyll. Trebåt og havis om vinteren ... Vel, kallenavnet «Nansen» hang ved meg en liten stund der. Var vel etter dette vi solgte sjekta. Det kom en kar fra Arendal og skulle kjøre den hjem fra Høvåg, alene i tåka. Han fikk med seg et draft, men da siste spørsmål før avreise var «Deeuuu! Hå e øst henne?» , skjønte jeg at NAF veibok sikkert hadde gjort samme nytten. Forklarte som best jeg kunne at «Kjør ut fjorden og ta til venstre. Da kommer du etter hvert til leia (eller Danmark) ». «Ja, ja. Det e fint. Det ska e gjør. Ha det greit» svarer han, tøffer ut fjorden, svinger til høyre og forsvinner i tåkeheimen innover mot enden av Kvåsefjorden. Ti minutter seinere hører vi den velkjente tøff-tøff-tøff-lyden igjen og ser sjekta komme ut av tåka og passere tilbake i riktig retning. Resten av kvelden gikk med til å lytte nyhetene, men de nevnte heldigvis ingen forlis.

Siden har vi holdt oss i den helt nedre delen av Norsk Småbåtregister. Det er nemlig viktig å videreføre ekte sørlandstradisjoner i ennå ett slektsledd. Om båden er stor eller liten spiller ingen rolle. Det viktigste er at du stolt og tydelig kan svare «JA», når noen kommer og spør: «Har du fått ’an ud?»

Fortsatt god sommer!

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Båt
  2. Blogg