En foreldreløs tåre i kirken

Høstens siste løv falt ved siden av foten min. «Det er vintertid», sa jeg til meg selv.

Publisert:

Haya Tourkou (26) fra Syria/Vennesla har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Haya Tourkou

På gata møtte jeg en kvinne iført sin vakre fløyelspels. Hun snudde ansiktet mot meg. Jeg kjente henne igjen. Hun var min venninne. Vi ble kjent for ett år siden i en organisasjon. Hun er en veldig snill kvinne som smiler hele tiden. Hun er veldig hyggelig med mennesker. Hun er kjent for å være det. Denne gangen var hun så rolig, hun så litt trist ut. Hun var så stille. Jeg spurte henne hva som hadde skjedd med henne. Hun fortalte meg at mannen hennes var død.

Jeg ga henne en god klem, mens ansiktet hennes skalv som et skremt barn. Hun var på vei for å ordne med de nødvendige papirene for begravelsen som snart skulle finne sted.

Hun fortalte meg om datoen for begravelsen og adressen til kirken, der mannen skulle ligge før han drar til sitt siste hus.

To dager seinere. Begravelsesdagen. Jeg kjøpte en bukett blomster og i vinterkulden gikk jeg til kirken. Jeg brukte skinnhansker, men det kalde kryper inn mot kroppen. Jeg gikk en halvtime i gata før jeg var framme ved kirken.

Ved kirken var mange graver og en bil for å kjøre kisten. Mange fremmede som jeg ikke kjente var på vei til kirken. Et tungt øyeblikk. Alle gikk helt stille, jeg også.

Det første trinnet ... det andre. Folk som var rundt så på meg. Jeg stoppet opp. Måtte tenke. Så tok jeg beslutningen, åpnet døra til kirken og gikk inn. Det var øyne fra menn som så på hodet mitt. Kvinner felte tårer og så ut som de skulle slippe tusen spørsmål mot meg. Det var mye snakk, samtidig som alt også var en dødelig stillhet. Jeg stoppet helt opp, men begravelsesarrangøren tilbød meg å gå videre og sette meg på et av de ledige setene framme i kirken.

Jeg ville ikke være så nær en som er død, fordi jeg var ikke i stand til å glemme sorgen fort. Jeg klarte ikke. Jeg visste veldig godt at sorgen skal følge meg noen lange dager. Jeg valgte derfor å sette meg helt bak, på en av de siste benkeradene.

Før jeg satte meg ble jeg stående helt bak og se fram mot kisten og meditere litt over mannen langveisfra. Mange blomster i kirken. Svake levende lys. Bønnene til menneskene startet. Alle mumlet i sine hjerter. Bare jeg som ikke gjorde det. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle si. Jeg så på vinduene. I hullene i steinveggen. I mellomrommene mellom setene. På jakt etter ånden til den avdøde. Jeg kunne ikke finne den. Jeg var også på jakt etter min egen sjel og meg selv, men kunne ikke finne meg heller.

Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hvem brakte meg hit? Spørsmålene regnet i hodet mitt, men svarene kom ikke. Jeg fant dem ikke heller. Korte øyeblikk.

Foto: Privat

Presten tok plass ved prekestolen inne i kirken. Han fortalte oss om livet til den avdøde. Hvor han levde og hva han gjorde. Han fortalte oss om hans arbeid og hans familie. Så kom sønnen til den avdøde fram. Sønnen sto og gråt foran hele forsamlingen. Han snakket om faren sin, om at han hører ham. Han ba ham om å komme i drømmer. Han ba ham om å være sammen med ham på julaften. Han ba ham om å være sammen med ham i dåpen av sin sønn. Deretter tørkes tårer.

Sønnen kalte fram sin datter (barnebarn av den avdøde). Den lille jenta var vakker og blond. Hun hadde en svart kjole og gylne fletter som hang ned over skuldrene som to stykker av gull. Hun gråt høyt:

«Bestefar, bestefar. Du elsket epler, bestefar, du elsket å lese morgenavisen, du elsket å trene hver morgen.»

Så gråt hun mye og det gjorde publikum i kirken også. Jeg også. Det kjentes som en foreldreløs tåre falt fra meg. Denne foreldreløse tåren falt ned på blomstene i hånden min. Denne foreldreløse tåren får ikke støtte i noe. I sorg for en fremmed. Det var en tåre for menneskeheten som fellesskap. Fra meg som ikke kan språket eller geografien eller tradisjonen:

«Herre Gud! Du finnes i alle delene på jorda. Du er den mektige Gud. Gud! Vis meg ditt lys når mørket stenger. Gi meg paradis når jorda begrenser meg. Gi meg den hvite dag når den svarte natta kommer. Gud! Gi meg varme når kulden av vinteren kommer. Gi meg kjærlighet når bønnene fra folk og mine nærmeste til slutt glemmer meg. Gi meg din tilfredshet og din fred. Den langsiktige har ingen krig og ingen sorg. Du er den Gud som har sendt oss og en dag skal vi tilbake til deg. Uten hus, uten penger og uten familie. Gode Gud ...»

Jeg ble avbrutt i min bønn av lyden fra kirkeklokkene. Klokkene ringte og alle reiste seg. De sto og ventet og lyttet. En venn startet en sang til avdøde. Han sang: «Takk for alle øyeblikkene som fikk meg til å le. Takk for de problemene som jeg kom ut av med din hjelp. Takk for kakene som vi smakte sammen, og for hvert fotografi. Du fikk oss til å stå i det sammen. Takk til Gud som fikk meg til å kjenne deg, og nå kan din sjel hvile i fred!»

Bønnen endte i kirken og presten sa at alle skulle gå til kirkegården. Der skulle selve begravelsen skje. Kirkegården ligger ved siden av kirken, bare 100 meter unna. Kona til den avdøde og hans sønn og venner bar kisten og gikk mot kirkegården. Alle gikk bak dem, inkludert meg. Da begynte det å snø.

Å, store Gud! Vinteren kommer. Vinteren er så varm sammen med ens elskede, men så kald uten kjæreste. Snø er koselig når man er sammen med de man er glade i. Jeg så på snøen og husket tilbake på de siste bladene som falt.

Nok en gang var folks blikk fylt med tårer og spørsmål, og alt var stille mens de bar kisten. En mann jeg kjente kom bort til meg og hvisket i øret mitt: «Så bra at du er her, Haya». Vi var framme ved gravstedet på kirkegården. Vi så den åpne graven. Alle ba og presten senket kisten til den avdøde og begynte å grave jord på den.

Jeg gikk til min venninne og hennes familie og sa «kondolerer!». Hun takket meg for at jeg kom.

Jeg måtte forte meg, jeg måtte tilbake til jobben min. Jeg begynte å gå fort vekk fra gravplassen. Jeg var kommet ganske langt da jeg kom på at jeg fortsatt bar på mine kalde blomster. Jeg hadde glemt å gi dem til min venninne. Det var så mange tanker at jeg glemte å gi henne blomstene. Hva skulle jeg gjøre?

Kunne jeg gå tilbake til min venninne, eller måtte jeg løpe til bussen for å rekke jobben min? Helt i kanten av kirkegården, på høyre side, fikk jeg øye på en liten grav. Det sto en lykt der og en liten bamse og en gammel blomsterbukett. Det var et kors og navnet til et lite barn. En fire år gammel gutt. Jeg bøyde meg ned ved graven til gutten, plasserte blomstene fint og sendte ham mine kyss. En ny foreldreløs tåre falt – for et barn jeg ikke kjente. Jeg vet ingenting om ham. Så løp jeg ut av kirkegården, i stor fart. Mot livet.

Les flere innlegg av Haya Tourkou her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785