Min bestefar var sjefen i min fars familie, bestemor bestemte mystisk nok over min far og alle de gale onklene mine osv.
I huset vårt var det naturligvis min far som var sjefen, så min mamma, etter henne kom jeg, og til min lillesøsters fortvilelse hadde hun bare innflytelse over katten vår, som dessverre gjorde som den ville uansett.
På hybelen i kjelleren bodde min onkel. Han var sjømann, og tok utdannelse til chief på sjømannsskolen i Arendal. Han var tydelig underlagt min mamma i hierarkiet hjemme, for han fikk til tider mer kjeft enn både min søster og jeg til sammen. Spesielt i helgene, da han elsket å lage mat om natten, etter han hadde hatt seg en bytur. Jeg fikk litt vondt av onkel Ulf på grunn av hans fortvilte stemme tidlig på søndagene, så jeg laget meg en egen rutine der jeg sto opp om natten for å reingjøre kjøkkenet etter ham. En alliert onkel i kjelleren var bra å ha som tilfluktssted når man hadde gjort noe galt.
At min pappa var sjefen i huset, ble til stadighet underbygget av mamma. – Hvis du ikke gjør som jeg sier, må jeg fortelle dette til pappa! En kjent trussel i hjemmet, som ikke medførte særlig redsel for represalier. Pappa ble nemlig aldri sint, ei heller hevet han stemmen. Han ble bare så uendelig skuffet, et psykologisk sjakktrekk, som effektivt nøytraliserte ulydige barn gjennom hele oppveksten. Skuffelse var mye mer fryktet enn juling.
Juling var noe jeg fikk regelmessig av de store guttene i gata, det ble nesten en sport å regne til tider. Og trøst var det dårlig med. Å komme hjem med neseblod eller blått øye, var ensbetydende med å få en leksjon i forsvarsteknikk.
– Hvordan så han andre ut da? Spørsmålet fra min onkel kom alltid. – Var han mye større enn deg? Da må du ta i bruk hjelpemidler! En «staur» kan være bra å ha på lur. Det er lurt å sikte på kneskålene. Og hvis ikke det hjelper, så får du slå i et par spiker da vet du, gutten min. Og så må du spille klin gæren, da blir alle litt usikre og redde. Ingen våger å legge seg ut med en som er troende til «hva som helst»!
Den samme leksa kom hver gang. Jeg erindrer den herlige latteren hans i hodet, når jeg tenker tilbake. Det sistnevnte tipset har jeg for øvrig hatt mye nytte av gjennom hele livet.
Jeg tror ingen jevngamle gutter på 70-tallet var det spor i tvil om hvem som hadde siste ordet i huset, og enslige forsørgere var jo en sjeldenhet. Det å bli skilsmissebarn, var en forferdelig tragedie på 70-tallet. Vi syntes like synd på skilsmissebarna, som de fattige «redde barna» vi så på TV, som ikke hadde mat i Afrika. Far var sjef i huset, sånn var det bare. Og hadde du ikke en pappa i huset, så var han enten død eller sjømann.
Jeg overhørte for en tid tilbake en samtale mellom to troskyldige, snille gutter. De diskuterte temaet «sjefen i huset» med stor entusiasme. Temaet kom opp, da den ene lurte på om de skulle spørre meg om det var mulig for kompisen til Rafael å overnatte. Ingen mødre var tilgjengelige for å ta avgjørelsen, noe som jo hadde forenklet situasjonen betraktelig.
– Du må nok spørre mammaen din, for det er hun som bestemmer! Kompisen til Rafael var helt sikker i sin sak. – Vi kan vel spørre Odd? Rafael var usikker. – Min pappa har sagt at uansett om mamma ikke er hjemme, så er det hun som er sjefen. Er det ikke sånn hos dere? Rafael måtte tenke seg litt om før han kunne svare. – Er det ikke egentlig den som har kjøpt huset som bestemmer? Rafael var ikke skråsikker på at jeg var maktesløs innenfor husets fire vegger. Praten gikk videre mellom de veslevoksne niåringene. Den minnet nærmest om en debatt mellom politikere.
Noe seinere på ettermiddagen sto jeg på kjøkkenet med lillesøster Mia Ariana. Guttene kom inn på kjøkkenet til meg med veldig nysgjerrige fjes. De hadde gjort seg opp noen tanker om livet, og stilte meg lydhøre en oppsamling av ubesvarte, viktige spørsmål. – Hvor mye koster et hus?
– Hvor mye penger har du i banken? Hvor gammel er du, og hvor gammel er pappaen min? Kompisen mente ganske overraskende at mammaen hans hadde hatt ham i magen i minst 20 år, og derfor bestemte hun automatisk over ham i all evighet!
Det hele kulminerte i en konklusjon som ble gjort av guttene i fellesskap. «Pappaer kan også bestemme litt, de har skumlere stemme, men mammaer er egentlig de som bestemmer, uavhengig hvem som har kjøpt huset. Mest fordi det er umulig å ikke gjøre slik de sier, fordi de kan bruke lang tid på å få viljen si».
Jeg kunne nesten ikke sagt det bedre selv!
Jeg ble rett og slett imponert over resonnementet. Jeg lagde middagen ferdig, men klarte ikke helt å la være å dvele ved de enorme endringene som har skjedd gjennom de siste 40 årene.
Menn hadde det på sett og vis noe enklere før i tiden, vil jeg våge å påstå.