Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Advent er så bra at jula nesten blir et antiklimaks

Advent er så koselig at jeg til og med gleder meg til november, så jeg kan glede meg til 1. desember.

Ventetid er i utgangspunktet seigpining, og seigpining har aldri vært noe for meg.

Jeg foretrekker derfor «Å hoppe i det framfor å krype idet». Langgrunne badestrender, for eksempel, er et mareritt, særlig hvis vannet er kaldt. Og det er det som oftest (alt under 20 grader er det). Tenk å vasse langstrakt i vei i iskald nedbør mens det sakte, men sikkert brer seg en kulde oppover kroppen. Du rekker å grue deg så inni natta at gleden ved å bade pulveriseres fullstendig steg for steg.

Snakk om å krype i det.

«Kjære, vi må snakke sammen». Det er Halloween på «årntli». Da er det aldri noe bra på gang. Disse samtalene med kona er alt annet enn en toveis sak, og bærer sjeldent preg av skryt. Får man i tillegg høre dette på morgenen og må vente til ungene har lagt seg, går man en lang dag i møte. Ventetid er «grue-seg-tid».

Tålmodighet er en dyd, men temmelig kjedelige greier. Bruker man mye tid på å være dydig tålmodig og vente på noe, betyr det at det man driver med har mindre verdi enn det man venter på. Nei, en får ta det som det kommer, og ta det som en mann. Det vil si å være smart, og de smarte sørger for å få det siste ordet så man kommer ut av det med i hvert fall en smule ære i behold: «Ja, kjære».

Den eneste ventetida jeg liker å vente på er advent. Advent er så bra at jula nesten blir et antiklimaks. Advent er så koselig at jeg til og med gleder meg til november, så jeg kan glede meg til 1. desember. For da skrur vi på julestemninga hjemme hos oss. Min bedre ¾ pynter huset i rødt, og selv om jeg syns det er litt tidlig, så er det stas når til og med treet finner sin rettmessige plass i stua og blir pyntet av ivrige barnehender, kyndig styrt av min bedre ¾.

Min jobb er å sette stjerna på plass. Og min bedre 3/4 fisker endelig fram staken. Den flotte adventsstaken som andektig (og med litt krøllete pynt) tas opp fra julepyntesken der den har ventet mellom nisser og julekuler. Det er stas. Og ungene kappes om å få tenne lysene – akkurat som vi gjorde da vi var små.

Foto: Privat

Jeg finner fram julerockespillelista mi på Spotify, og koser meg med den, pepperkaker og julemarsipan i samfulle 23 dager før jeg trer meg inn i (den stadig trangere) findressen.

Å bruke resten av vinteren på å vente på at kiloene skal av, er verre igjen.

Men ellers liker jeg ikke å vente. Lønningsdagen er verdt å vente på, men jeg hadde jo ikke ventet hvis jeg ikke var blakk. Og blakk er ingen god tilstand. Det er ikke lett å være tålmodig når kjøleskapet er tomt. Jeg elsker våren, men liker ikke å vente på den. For da er det vinter, og vinter er jeg i grunnen temmelig lei av.

Foto: Privat

Skulle min bedre ¾ bruke ett ord på å beskrive meg er «tålmodig» det desidert siste ordet hun ville komme på.

Nei, gi meg en brygge jeg kan stupe fra. Jeg må leve her og nå. Gjerne med springfart. Så jeg kan ta skikkelig sats og kaste meg ut i det. Møte mine spøkelser, kaldt badevann, kjedelige møter, eller hva det skal være.

Få det unna. Hopp i det.

Les flere innlegg av Kjell Moan her