Når gode fortellinger, drømmer, eventyr og fantasi er med å gi oss økt tåleevne og hjelp til å overleve, hvorfor blir vi da så ofte bedt om å realitetsorientere oss? Er ikke fantasien en del av virkeligheten som kan gi styrke når vi trenger det?

”Fantasi er viktigere enn kunnskaper”, sa Albert Einstein – en av verdens mest betydningsfulle vitenskapsmenn. Hva var det han ville fortelle oss?

Det kan jo være nærliggende å tenke at han i tillegg til et Kunnskapsdepartement, ville ønsket seg et FantasiVesen, en FabuleringsEtat eller en egen EventyrEnhet for å fremme håp, vekst, livsgnist, nysgjerrighet, livsutfoldelse og kreativitet. Det er flere kloke mennesker som har løftet fantasien.

Forfatter Astrid Lindgren er en av dem: “Alt stort som skjedde i verden, skjedde først i et eller annet menneske sin fantasi.”

Kanskje det er på tide å fantasiorientere seg?

Er lam, men løper på svabergene

Min kjæreste venninne var knapt rundet 40 år da hun fikk ALS, en uhelbredelig sykdom som gradvis lammer hele kroppen. Om ikke mirakelet skjer.

– Jeg frykter ikke døden, forteller hun meg.

– Jeg frykter et liv der kroppen er 100 prosent lammet, der det eneste som fungerer, er hodet. Er det noen vits i å stå opp om morgenen når kroppen bare blir dårligere og dårligere? Når det medisinsk sett, ikke er håp om å bli frisk? Jeg har gjort et valg. Jeg prøver å lete etter lyset i hjertet mitt hver morgen. Jeg prøver å forstørre opp vakre detaljer som kanskje en ikke ser når er en frisk og i farta. Jeg slipper til de gode drømmene og fantaserer om det som ennå ikke er.

På en konsert med Iver Kleive nylig, spilte han sangen TIL DEG. Jeg lukket øynene og lot musikken vekke fantasien. Jeg så meg selv løpe på svabergene. Det var sterkt. Vi må gi rom for de fortellingene som klarer å håpe for oss, når vi selv ikke klarer det. Alternativet er ulevelig. Sier en som vet hva hun snakker om.

Fortellinger som bærer

Det er mange som forteller historiene om smerte. Den nødvendige åpenheten om smerte og krenkelser, er viktig. Men samtidig trenger vi noen som forteller de gode fortellingene som gir håp når vi ikke har håp. Vinger når vi ikke orker å gå. Trøst når ingen trøster oss. Det kan være godt å hvile eller finne feste i andres ord, når ens egne har frosset fast.

Hvorfor sitter store deler av befolkningen klistret foran skjermen hver julaften og ser Tre nøtter til Askepott? Kanskje er det for å holde drømmen levende? Drømmen om at det en dag er vi som triumferende blir løftet opp på den hvite hesten og tar rotta på dem som har plaget oss?

Person som kan lede folk til gleden, ønskes

Forfatter og musiker Ketil Bjørnstad er urolig for våre toppolitikeres sterke fokus på kunnskap. ”Det frarøver våre barn en oppvekst med muligheter til å utvikle følsomhet og fantasi, kvaliteter som blir minst like viktige og etterspurt i fremtiden som konvensjonell kunnskap”.

Det kunne vært interessant å lage følgende stillingsannonse på en ny person til skoleverket eller barnevernet: ”Vi søker en person som evner å fantasere og utvikle barns følsomhet. ” Eller: ”Vi søker fantasifull historieforteller som vet å se det gode i alle og som ikke er redd for å forstørre det som er bra i et menneske som har det vondt.”

”De tok fra meg drømmene mine”, sa en kvinne etter mange års behandling i psykiatrien. ”Det ble for mange skjemaer, for mye graving i det i meg som ikke fungerte. For få gode drømmer, for lite glede.” ”Det er ikke alltid bra for deg å drømme om noe godt eller oppleve noe som blir godt, for fallet blir så stort etterpå, fikk en ung mann høre av psykiateren sin. Kanskje vi skulle oppfordre til å lage en stillingsannonse ala dette: ”Psykisk helsevern søker en vennlig person som evner å lede folk til gleden.”

En jøde som gjemte seg for nazistene under andre verdenskrig, og som døde i rommet han gjemte seg i, hadde risset inn følgende utsagn på kjellerveggen i Køln: Jeg tror på solen når den ikke skinner. Jeg tror på kjærligheten når jeg er alene. Jeg tror på Gud når han er stille.” Drømmen, fabuleringen, det han ikke kunne se, troen – bar han helt inn i døden.

Hvordan har du overlevd?

Det finnes gode og dårlige fortellinger, drømmer og fantasier. Men vi kan ikke avskrive fantasi, fortellinger, eventyr og drømmer fordi det kan brukes feil. Hva bærer du det vonde i? Hvordan har du overlevd til nå? Dette er viktige spørsmål når vi kjemper.

Vi må la mennesker hente styrke der den er å finne.

Å dele styrker må bli sett på som minst like virkelighetsnært som å beskrive problemer. Særlig i hjelpeapparatet der barn, unge og voksne søker hjelp til å gå fra livssmerte til livsvekst. ”Nå må du forholde deg til virkeligheten.” Kan vi ofte høre. Jeg kan være fristet til å si: ”Nå må du forholde deg litt mer til eventyret.” Drømmen om alt det gode som kan skje, kan være like viktig som kunnskapen om alt det vanskelige vi står oppe i – for å takle livet.

Eventyrene utvider virkeligheten

Min pappa diktet eventyr. Nesten hver kveld ble jeg dratt inn i verdener som ikke fantes. Men som allikevel gjorde at en helt ny verden ble til. Jeg lagde meg også to fantasifigurer som barn – Duffe og Mandel. De fulgte meg i flere år, og jeg tror jeg luftet mye med dem som skapte glede og sikkert også litt forvirring for dem som ikke så dem.

Tanta til mamma fortalte om troll til det skremte vettet av meg, men jeg elsket det. Hun diktet fram verdener større enn rommet mitt, større enn byen og landet. Eventyrene var med å utvide virkeligheten. Jeg fikk et større repertoar av alt jeg kunne tørre å møte – uten å bli redd. Noen ganger la jeg meg og drømte videre på en morsom drøm jeg hadde hatt, og kunne gjerne satt opp et skilt med teksten: ”Hysj, fabulering pågår.”

Fantasi – en livsforsterker

Hvordan finne glede på tross av psykisk eller fysisk sykdom, sårene, skadene og krenkelsene? Hvordan leve når du vet du skal dø? Hvordan håpe når alt håp er ute?

Hvordan løpe på bergene når bena er lammet? Kanskje de gode drømmene, fabuleringen og fantasien kan være livsforsterkere? Kanskje er det nettopp når smerten er størst, at vi trenger fantasien og drømmen om at noe godt kan skje, aller mest?

Eller som lyrikeren Erling Christie sa det: ”I siste instans er intoleranse en mangel på fantasi. Kun gjennom fantasien får medmennesket virkelighet – et menneske med fantasi er sjelden i stand til å fordømme.” OG: ”Poesi er ikke imitasjon, ikke engang fortolkning av virkeligheten. Poesien er mer virkelighet.”

FantasiLøft

Jeg vil invitere til et fantasiløft. Til å la fantasien bli en ekstra dose virkelighet inn i den snevre og til tider smertefulle virkeligheten vi lever i. Det er mulig for alle som kjenner solen varme selv når den ikke skinner.