Blålys

Jeg er i en pinlig situasjon hvor selvfølelsen er nedadgående og såret i ærgjerrigheten min blør.

Publisert:

Håkon Repstad sr. (75) fra Søgne har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Håkon Repstad sr.

Det er torsdag ettermiddag. Gjøremålet i byen er unnagjort og tilbaketuren hjem til Søgne tar til. Å kjøre Ford Consul 1960-modell er stas, så lenge teknikken er tilfredsstillende og i orden. Bilsakkyndige, Per Mittet, fortalte meg at jeg nok hadde kjøpt katten i sekken, men så gikk det greit likevel. Bilen ble reparert og tjenestegjorde i gode og onde dager, og ble i mitt eie i flere år.

Den lengste utfordringen fikk den på strekningen Kristiansand – Bardufoss – Kristiansand, og med det militærtjenesten unnagjort. Dagen jeg kjører mot Søgne virker alt normalt. Teknikken samarbeider og trafikkreglene følger jeg etter beste evne. Fartsgrensa er jeg nøye med og ellers har jeg god samvittighet for det meste. Turen burde bli en transportetappe uten problemer av noe slag.

Jeg passerer Fidjane. Samtidig opplever jeg radiosignalene falle ut ved passering Grauthelleren, for så å komme tilbake igjen først i begynnelsen av bakken nedover mot Farvannet. Dette skjer bestandig. Så er det også i samme bakken jeg blir oppmerksom på politibilen lenger bak meg. Sedvanlig tar jeg meg sammen, og er mer påpasselig når uniformert politibil ligger i nærheten. I hvert fall gjør jeg mitt beste og mener selv at jeg opptrer korrekt. I speilene ser jeg politibilen nærme seg, men nå med blålyset på.

Jeg forstår det må være meg som forfølges. I angsten leter jeg bevisst etter et sted å svinge til side, slik at begge bilene kan få plass langs hovedveien, uten å hindre trafikken. Min Ford Consul og politiets Ford Transit. Og der, midt i bakken ligger busstoppet jeg trenger, og blinker mot høyre for så å stanse. Ikke har jeg drukket alkohol, ikke har jeg kjørt for fort, ei heller foretatt noen farlige forbikjøringer. Kan politiet ha forvekslet meg med en annen?

Sertifikatet er i hvert fall i lommeboka og i hanskerommet ligger vognkortet. Veiavgiften er betalt og dekkene er lovlige og uten pigger. Stillestående, med motoren avslått, åpner jeg så førerdøra og går bakover mot politibilen. I farten ser jeg blålyset som fanger folks oppmerksomhet. Jeg ser meg selv som i en vond drøm, og i et dårlig lys, når lovens lange arm griper fatt om byttet sitt og befester situasjonen – autoritært, men besindig. Og mot meg kommer den uniformerte politimannen. Alvorlig i blikket og med et ansikt som formidler besluttsomhet.

Jeg er i en pinlig situasjon hvor selvfølelsen er nedadgående og såret i ærgjerrigheten min blør. Bevisstheten om å ha blitt involvert i noe raser i mitt indre, og dertil kanskje ei saftig bot å betale. Tankeprosessene er med meg helt opp i ansiktet til politimannen fra Søgne. Så møter han blikket mitt med øyne som ikke viker en tomme, som med fast og bestemt stemme uttrykker:

– Du har glemt å lukke luka over bensinlokket. Så snur han om, peker, og viser meg det åpne fjærbelastede dekslet. Med fingeren trykker han dette på plass, før han så tar helomvending og forlater meg alene igjen på åstedet. Nå uten blålys. Lærepengen må ha vært velfortjent.

Les også av Håkon Repstad sr

Ved veis ende

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Håkon Repstad sr.
  3. Trafikk