Skammen snakker på innpust og utpust

Den trenger ikke pause og blir aldri utslitt. Det er det bare jeg som blir.

Publisert:

Tidligere teatersjef ved Agder Teater/Kilden, Birgit Amalie Nilssen (44), har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hennes Facebook-side. Foto: Fædrelandsvennen

Brukergenerert innhold

  • Birgit Amalie Nilssen

Jeg har tatt skammen min med på kafé for å se om vi kan komme fram til en våpenhvile. For selv om hodet mitt forstår at det å ha hovedomsorg, ofte eneomsorg, for to barn med kronisk sykdom, kombinert med månedsvis med hjemmeskole og krevende jobb, i seg selv er grunn nok til å være sliten, så vil ikke skammen legge våpnene ned. Den skriker mot meg hver dag.

Ærlig talt, Amalie, roper den. Se på hagen din. Se på rotet ditt! Se på den kjøkkenbenken du burde malt, det golvet du burde vasket, den boden du burde tømt, den boka du burde lest – for ikke å snakke om den boka du burde ha skrevet ferdig nå.

Skammen snakker på innpust og utpust. Den trenger ikke pause og blir aldri utslitt. Det er det bare jeg som blir. Dumme, svake meg som ikke klarer noe som helst.

Hei, vent litt, sier hodet. Du klarer egentlig ganske mye.

Det gjør du ikke, hvisker skammen. Alle andre klarer alt. Men du, du klarer ingen ting.

Skammen har mange ivrige hjelpere. Som regel velmenende. Folk som virkelig tror at på seg selv kjenner de alle andre. Som jordmora som aldri tok seg tid til å spørre hva jeg egentlig mente med at «babyen aldri sov», fordi hun var så opptatt med å fortelle meg hvor fort og lett det egentlig er å sveipe over noen golv. «OK, da er det vel meg det er noe galt med da» tenkte jeg. Igjen. Og babyen rakk å bli tre år før jeg endelig forsto at selv om mange babyer sover lite, så er ikke maks 20 minutter sammenhengende søvn i døgnet år etter år innenfor normalen.

Eller feministen som nylig fortalte meg at om jeg bare hadde vært litt rausere med eksmannen min, hadde jeg sikkert vært gift ennå. Hun har helt rett. Men jeg angrer ikke på at rausheten min tok slutt da den gjorde. Om jeg angrer på noe som helst, er det at den ikke tok slutt, lenge, lenge før! Men sånn snakker vi ikke høyt om. Vi nikker og smiler og later som alt er greit. Hvorfor gjør vi det? Hvorfor?

Han var nok velmenende, journalisten også, som begynte intervjuet sitt med «Hvorfor driver du med denne selvutleveringen hele tiden?». Eller. Usikker på om velmenende er dekkende der, men jeg skal la tvilen komme ham til gode. Kanskje mente han ikke å få nok en sørlandskvinne til å holde kjeft. For det er jo det vi gjør. Når kostnaden ved å ytre oss blir for stor og vi likevel ikke oppnår noe som helst. Vi holder kjeft. Det er enkel matematikk.

Jeg skjønner ikke at det i fullt alvor diskuteres hvorfor kvinner på Sørlandet sjeldent vil uttale seg i mediene. Jeg fikk min første jobb som fast spaltist som 15-åring. I Bergensavisen. For meg har det å delta i samfunnsdebatten vært like naturlig som å puste. Eller å stemme ved valg. Gevinsten ved å ytre meg alltid oversteget kostnaden. Inntil jeg flyttet til Kristiansand.

Her i sør drives det ivrig gjødsling av enhver spire til skam. Her diskuterer vi person, ikke sak, og slik passer vi på at verden går framover så sakte som overhodet mulig. Her har min egen skam vunnet for stort territorium. Det er min egen skyld, for all del, jeg velger hvem jeg gir definisjonsmakt. Men sakte har den vokst seg over forsvarsverket mitt likevel, skammen. Jeg klarer ikke å skrive fritt lenger. For tenk om jeg ikke skriver godt nok.

Godt nok for hvem, prøver hodet å skyte inn, men skammen står ikke i fare for å ta noen OL-medalje i lytting. Den bryr seg ikke om meg.

Så hvorfor skal jeg bry meg om den?

Jeg stirrer den i hvitøyet, her vi sitter, skammen min og jeg, på kafédate, jeg med min sjuende kaffekopp i dag. Og plutselig er det noe som slipper taket. Jeg gir faen i at jeg ikke burde drikke så mye kaffe. Jeg gir faen i at brenneslene har tatt over singelen min, at hybelkaninene har hjemme-alene-fest i kjelleren og fuglefrøene har begynt å blomstre i sluken på badet. Jeg gir til og med faen i at jeg skriver faen. På Sørlandet. Jeg vil bruke utestemme inne! Målet med livet mitt er ikke at gravsteinen min skal si «Hun hadde et pent og ryddig hjem og vasket både munnen og golvene med grønnsåpe». Målet med livet mitt er ikke at gravsteinen min skal si noe som helst. Det jeg trenger å si, skal jeg få skrevet mens jeg lever.

Ja! Jeg skriver igjen. Kanskje jeg ikke trenger den våpenhvilen. Kanskje jeg heller skal satse på å vinne krigen mot min egen forkrøplende skam? Og begynne å legge merke til hvor vakre brennesler kan være!

Les mer om og av Birgit Amalie Nilssen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Skam
  2. Blogg
  3. Birgit Amalie Nilssen