De som på skråsikkert Dunning-Kruger-vis uttaler seg om konspirasjoner, Ukraina, og pandemien vi er på vei ut av. Selv har jeg saktens mine tanker om mye og mangt jeg også, og nå når vi er på vei ut av pandemien, er jeg nysgjerrig på om Kongerikets håndtering har fungert. Nå er det tid for debrief og evaluering.

Jeg er heldig som slipper å pløye sosiale medier og obskure nettsider for å finne god informasjon. Jeg har den beste troverdige kilden i verden å ty til. Min gode venn Frank O. Pettersen er «Ph.d. spesialist i infeksjonssykdommer og i medisinsk mikrobiologi, overlege og enhetsleder på Regional kompetansetjeneste for import- og tropesykdommer ved Avdeling for infeksjonsmedisin, Oslo universitetssykehus, Ullevål».

Alt det der står heldigvis ikke på postkassa. Det hadde vel blitt til en ny tekst av Øystein Sunde. I det hele tatt lurer jeg på hvordan fagfolkene har tenkt, og hvilken lærdom vi kan trekke ut av alt sammen. Og siden Dr. Frank er like tenkende og folkelig som han er akademisk, har han med fagmannens kunnskap gjort seg noen refleksjoner i sitt lønnkammer. Som han selv melder: «Mismodig nok ser vi jo korona hver dag på sykehuset». Og merk dere at han skriver korona. Ikke corona, eller det enda mer akademisk-lydende covid-19. Folkelig fyr, tommel opp.

Den folkelige overlegen trengte ikke mange minuttene før han gir svar på tiltale:

«Ja, det burde være en god ting å tenke litt over hva vi har vært igjennom siden 12. mars 2020, slik Kjell foreslår. Man kunne jo håpe at vi lærte noe av det, men så blir jeg (igjen) litt mismodig når jeg ser hvilken «lærdom» Ola og Kari sitter igjen med. Heri ligger en viktig kime til lærdom, tenker jeg. Vi lærer ut ifra egne erfaringer og klarer ikke å løfte blikket ut over oss selv. Uttalelser som «Jeg har ikke vaksinert meg og ikke blitt syk. Ikke ti ville hester får meg til å ta den vaksina.» «Jeg var forkjøla i noen dager. Hvorfor i all verden skulle ikke jeg få dra på hytta?»

Dette er ikke nytt. Dette har skjedd før - igjen og igjen. «Min bestefar røyka 40 om dagen og ble 95 år». Vi samler jo på erfaringer for å gjøre oss opp meninger om hvordan vi skal forholde oss til livets eventualiteter i framtida. Forskjellen fra middelalderen eller steinalderen er imidlertid at vi nå kan samle informasjon om så utrolig mange flere enn bare deg eller meg, og det gir (tro det eller ei) et mye bedre bilde av hvordan et fenomen opptrer for de fleste, men ikke nødvendigvis for en enkeltperson.

Denne enkeltpersonen vet vi jo ikke hvem er en gang. Det kan være Kari, Ola eller meg, men for hele Arendals befolkning gir det et mye bedre bilde av verden enn erfaringen til han bestefaren som ikke døde av 40 om dagen. Dette er statistikk og forskning, nitid og tidkrevende arbeid. Umulig å svare på 12. mars 2020, for tida var kommet for kort til å vite. Det vi imidlertid så, var at folk døde som fluer i Italia, både gamle og ikke fullt så gamle voksne ellers friske folk, både helsearbeidere og ikke. Det er et faktum, og å tro eller mene noe annet er som å si at 2 + 2 = 5. Det er lov det, men man kan faktisk ikke forvente å bli tatt på alvor eller med i beregninga når man skal planlegge nasjonens svar på en truende pandemi om man mener 5 er det rette svaret. En annen interessant ting er jo hvor går grensen din for hva du tror på og ikke? Tror du på medaljongen til Durek eller ikke?

Tror du at vaksinen inneholder en chip så CIA kan overvåke deg? Ville du heller hatt Sputnik-vaksinen til Putin? Det er ubegrensede muligheter, men jeg kan en del biokjemi, fysiologi, anatomi, immunologi og medisin, nok til å vite (så langt det er mulig her og nå) at denne medaljongen ikke kan gjøre noe annet enn å gi deg troen og en placeboeffekt - og det er vel og bra.

Placeboeffekten er et veldig interessant og velkjent fenomen som arter seg ved at man kan oppleve bedring av en tilstand bare ved å tro man får en virksom behandling. Men for mange alvorlige tilstander er dessverre ikke dette nok. Imidlertid kan placeboeffekten vare lenge nok til at forkjølelsen til Kjell uansett hadde rukket å gå over uten dette remediet han måtte tro på - det være seg medaljong, isbading, konjakk eller en real runde på bueskytterbanen.

Men Kjell ville da selvsagt tro at det hjalp. Han vet jo ikke hvordan det hadde gått uten. Så hender det da at det man mente sannsynligvis var riktig, ikke var det likevel etter hvert som kunnskapsgrunnlaget ble større og bedre. Her har definitivt størrelsen betydning.  Skal man bevise (eller som man sier i forskningen sannsynliggjøre at noe virker), må man sammenligne effekten hos dem som får en medisin med effekten hos dem som får en narremedisin for å kunne nulle ut placeboeffekten. Jo flere som viser det samme, jo mer kan man stole på denne kunnskapen. Da er litt uheldig å være en sjelden fugl, for det blir veldig vanskelig å samle nok sjeldne fugler til å kunne si noe om dem.

Alt dette maset om å være unik, er altså ikke nødvendigvis et gode. Kjell tror på denne type forskning, og det gjør jeg også, men ikke fordi det kalles forskning.

Man må faktisk også kunne vurdere kvaliteten på forskningen - og da begynner det å bli skikkelig vanskelig. Men det har ikke hindret hvem som helst i å komme med kraftfulle utsagn om effekten av klorokin (denne malariamedisinen som var litt i vinden tidlig i pandemien) eller hva det nå skulle være selv om de bare har lest overskriften til en artikkel i et medisinsk tidsskrift.

Tro meg, det er ikke nok til å vurdere kvaliteten på en artikkel, men veldig fascinerende hvor mange veldig smarte mennesker som finnes der ute og som tilegner seg all denne kunnskapen som jeg har brukt 20 år på å lære noe om - og fortsatt er fullstendig klar over at jeg ikke vet alt om. Vi kommer nok antakelig aldri til bunns, og det er litt irriterende, merker jeg. Som hun språkdama fra Vestlandet sier: Siste ord er aldri sagt. Men at de tok feil de som planla den broa som kollapset på Tretten, er det liten tvil om. Men jeg hadde ikke trodd at jeg kunne ha laget den bedre, for jeg er ikke ingeniør og kan ikke nok til å regne ut hvordan den broa burde ha vært. Det får de som bør kunne det, gjøre», avslutter den gode Dr. Pettersen.

Og derrr lar vi siste ord være sagt likevel. I hvert fall for min del.

Amen, og takk til Dr. Pettersen.