Med nødvendig enkelthet og tillært nøkternhet, som et par støvler, et par sko, en anorakk, en hjemmestrikket genser og beksømstøvler vinterstid, er barndoms- og ungdomsårene en god tid, og jeg savner egentlig ingen ting. Det er romslig nok i sparsommeligheten. Julematen kommer fra grisene, melka fra kuene, fårikålen fra sauene og eggene blir verpet av hønsene i fjøset som kakler i takt med trivselen.
En og annen storfugl skyter far på Nepetrøet, og sjeldnere henger elgen i material-bua, klar til å flås og kjøttet til fordeling. En sterk fjording, Dalemann, tilhørende gården, står i stallen. Vant med å trekke tunge lass, lange furu- eller granstokker festet med kjetting til sleden og strammet med vrieren, for så å transporteres til Repstad-saga og skjæres til kledningsbord og bjelker, etter bestilling. Økonomien i driften er stort sett tilstrekkelig for mor og far.
Femkroningen jeg får av far, som jeg bruker til spillemaskinen på den «den flytende kafeen», oppleves godt. Litt av den går også til lakriskarameller og sjokolade. Jeg forstår nok ikke alltid hvor dypt han graver i pungen når jeg spør, og hvordan han vurderer størrelsen på kontantbeløpet han ser seg i stand til å være av med. Så hjelper det litt på, når bestyreren på Handelslaget tillater at vi får lov til å handle på bok. Han vet far betaler det skyldige når pengene fra skogeierlaget kommer for solgte materialer, og et og annet fullt eggebrett blir betalt.
Husholdningen driftes økonomisk av mor, men av og til er innkjøp en nødvendighet. Det oppleves dyrt å kjøpe ferdig. Fullkornbrødet koster 78 øre stykket, mens grovbrødet 60 øre. Bergensbrød og Grahambrød noe av det samme. Prisdirektoratet er nøye med å sette maksimalpriser på mat.
Lunde skole er min skole. Den ligger ved Heimklang. Der løper vi elevene også 60-meteren til idrettsmerket. Grus og litt nedoverbakke, letter på å klare kravene til bronsemerket, sølvmerket, gullmerket eller gull-med-sløyfe-merket. Alt etter som. Høydehoppstativet står i andre enden av plassen, der det store asketreet står. Bak den tykke stammen er det mulig å gjemme ansiktet om en er uheldig og lande på ryggen etter et mislykket høydehopp. Da kappes åndenøden og tårene om hverandre, noe som ingen andre bør se. Dagene på skolen oppleves gode, ukene og årene også. Vennskap og læring danner kunnskap for fremtiden, og ønske om ekstratimer i regning ble innvilget av lærer Ole Ertzeid.
På Lunde bygger Søgneruten nytt administrasjonsbygg med garasjeplasser til godt over halvdelen av alle rutebussene. Jul nærmer seg. Snøen og vinteren gjør at sykkelturen til skolen erstattes med ski. Samme året er det far og jeg tar morgenruten fra Repstad til byen for å se på juleutstillingen i Markens og kanskje kjøpe noe.
Butikkene er pynta, i vinduene blinker lysene og i noen er det nisser som hilser med hånden og samtidig lager snakkelyd som vi to utenfor kan høre. Et selvgående tog på skinner synes noen sekunder før en bomullskledd åshøyde skjuler lokomotivet, til det igjen blir synlig på en høyde med granbar. God jul, står det med hvite bokstaver på butikkvinduene. Men det var på turen i bussen innover mot byen at far ba bussjåføren stanse utenfor poståpneriet, like ved smietomten på Lunde. Og Sofie ekspederte når det var fars tur.
Han hadde med seg «Gullfisken» i vesken og viste henne obligasjonen han hadde betalt femti kroner for. Fire ganger i året utløser lotteriet gevinst for de heldige. Og om ikke det skulle være nok, blir femtilappen tilbakebetalt etter femten år, det om man får gevinst eller ikke. Og Sofie bekreftet fars antydning.
– Du har vunnet på «Gullfisken», sa Sofie på posthuset.
– Du har vunnet fem hundre, Sverre, tilføyde hun.
– Fem hundre, gjentas.
Like oppunder jul, like inn i fars slunkne pengepung. Det var som ei tung bør ble fjernet ved hjelp av himmelske krefter. Julehøytiden, julestemningen, hans og min juletur bar så direkte til meieriet, og en stor porsjon julegrøt. Så mye jeg ville ha, skulle jeg få.
Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.
Les mer av Håkon Repstad sr. her
