Vi skal ha juletre. Igjen. Vi hadde et skikkelig fint et i fjor (litt inn i dette året også, faktisk), men etter tre-fire uker var Frua bare sååå lei og klar for å få «stikkebusken» ut. Vel kanskje ikke så mye «stikkebusk», siden det meste man kunne stikke seg på enten lå i støvsugerposen eller hang fast i samtlige av husets sokker, som en slags nymotens miljøvennlig fotsone-akupunktur-såle. Uansett var det ikke visst særlig aktuelt å la restene gå en ny vår i møte. Så stammen (som sto i fare for å ende som en overpynta stumtjener) føk ut.
Det føles ikke som mange månedene siden og nå er det plutselig mas om et nytt juletre – igjen. Bare prosessen med å finne dette treet er et kapittel for seg selv. Hvis du noen gang har prøvd å innrede et hus sammen med noen som har helt motsatt smak enn deg selv, har du skrapt litt i overflaten av denne materien.
Den evinnelige plasseringen
Første utfordring er hvor den «grønne glitrende» skal stå. Jeg er nokså bestemt på at den sto veldig fint der den sto i fjor. Det mener Frua også. Uenigheten ligger mer i hvor i granskauen (tog du ‘an?) det var. Etter å ha studert diverse bilder fra fjorårets feiring, kommer vi som regel fram til at begge tok «litt» feil.
Så er det selve treet da. Undertegnede har 50 prosent gener fra Amerikas 51. stat og er oppvokst med annenhver julefeiring på Lista. På 70- og 80-tallet var det milevid forskjell mellom Randesunds eneste utendørs juletre (ikke vårt) og til fargerike lys både inne og utenfor annethvert hus. Både kuler og nisser og lys (110 volt og trafo) og alt annet gøy hadde tatt turen hjem fra Bråkklyn og «Fiftynainstriiitkjårka».
Kombinert med påvirkning fra Disneys julaftenfilmer (som vi rakk å se halvparten av, før vi måtte løpe til kirken) er liksom «mengde» et ord som går igjen. Derfor bør et juletre være stort, med en haug av grener og plass til mye pynt. Formelen er slik at «det nærmer seg» når minimum 95 prosent av treet er dekket med lys og glitter og gamle «arve-kuler» (som det forresten blir færre av hvert år, etter som nye generasjoner huskatter ikke alltid skjønner at de skal henge i fred).
Kattens tigersprang
Vi hadde forresten en katt som hadde for vane ikke å nøye seg med kulene, men ta løpefart, sikte seg inn mot de englene som hang høyest (mulig vingene ga assosiasjoner til fugl?), ta et realt tigersprang og legge treet flatt fortere enn en Jonsered motorsag. Det føltes litt morbid komme hjem på julaften og møte halvspiste engler helt ute i ytterganga. Men det var en avsporing.
Fruen er mer inne på at treet skal være elegant, ta lite plass (!) og være pyntet «minimalistisk til moderat». Fargede lys er en uting og de skal i hvert fall ikke blinke, spille «Glade jul» eller på annen måte tiltrekke seg oppmerksomhet. Det skal heller ikke være like spinkelt som juletrærne på Bedehusets juletrefester i barndommen. De var berømte for at alle som gikk rundt dem, hele tiden kunne ha øyekontakt med de som gikk på andre siden av treet.
Med alt dette i bakhodet kan man jo se for seg prosessen. Ut og jakte på trær i deres naturlige miljø er som regel utelukket, grunnet den berømte tidsklemma. Når vi har fri, har skogen som regel stengt (og slukket lyset). I tillegg er det ikke alltid at et tre som er fint i skogen, side om side ved nabotrærne, er like tilpasset interiøret i vår stue.
Den samme berømte tidsklemma fører som regel også til at det lille julaften blir å hekte tilhengeren på bilen (husker aldri hvor takstativet ligger og det eneste treet som skal inn i bilen heter Wunderbaum, -ref. tidligere nevnte barnåler). I konebilen, som av ukjente årsaker er «min» hver gang det er noe galt med den – noe som fører til at jeg stort sett kjører den permanent, er forresten Wunderbaum det eneste treet som får plass.
De særegne juletreselgerne
Uansett, med hengeren bak, blir det å spinne av gårde til nærmeste juletreselger. Spesiell rase de der forresten. De fleste har dialekt fra «litt inni landet», viser seg bare noen få uker i desember, har helt like varmedresser og ingen tar bankkort eller gir kvittering. Selvfølgelig kommer man alltid rett bak en eller annen «pen» frue med beslutningsvegring og når det endelig blir min tur, er både selgeren og jeg så lei at jeg ender opp med den granen som står nærmest (og sikkert også er dyrest).
Vel hjemme finner man jo selvsagt ut at treet er altfor høyt og granstamme for cirka 200 kroner må kappes av før det idet hele tatt kommer inn døren. Det som er igjen av stammen er selvfølgelig for tykk til juletrefoten og plutselig legger man merke til at den øverste halvmeteren av treet egentlig bare er en lang tynn «pjusk» som må kuttes langt nede, for i det hele tatt tåle vekten av stjernen.
Det er omtrent her julestemningen begynner å avta en smule. Stikkende nåler og seig kvae, som får hendene til å ligne små, grønne piggsvin, kombinert med uhåndterlig tre og utålmodige «unger» som vil pynte, er en dårlig kombinasjon. De eneste som gleder seg på dette tidspunktet er husets stokkmaur og husbukk, som ser fram til å få nye venner blant de opptil 25.000 krypene som blir med inn sammen med et gjennomsnittlig norsk juletre.
Når endelig treet er oppe i «stående stilling», gjenstår noe av det verste. For du kan være sikker på at hvis ett eneste tre, i hele verden, har stått i ei bratt skråning «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», så er det treet som står i stua vår nå. Å vatre opp en campingvogn på fire støttebein er én ting, men å få et tre som er skeivere enn en pride-parade til å se tålig rett ut, er en kamp du ikke unner din verste fiende. Siste rest av julestemning forsvinner proporsjonalt med tiden jeg ligger som en annen pakke under treet, tygger barnåler og skrur på juletrefot. Etter en god halvtime er endelig treet forholdsvis rett og den siden som var uten grener, er plassert inn mot veggen.
Lysende mareritt
Det er bare å ta ett par skritt tilbake, studere og småplystre på «Hallelujah» fra Händels «Messias». Så begynner det verste. Lysene. Seriekoblede små mareritt, som holder seg helt mørklagte hvis bare én pære er kaputt. Et virvar av ledninger og pærer og granbar og «ikke-særlig-julete tanker» – og klar beskjed til kvinne og barn om å holde seg i den andre stua helt til det «lyser i stille grender».
Den delen av jobben tar som regel en time og to kaffekopper, forutsatt at vi har huska å kjøpe reservepærer på salg i januar (for da er det som regel halv pris) og at «noen» husker hvor hun la dem. Rundt klokka 23.00 pleier som regel treet være klart til resten av pynten. Da har «ungene» gått lei av å vente og både Grevinnen og Hovmesteren har gått og lagt seg «same procedure as last year». Da er det bare å sette seg godt tilbake i stolen og tenke på at innen få uker (1. januar hvis Frua får viljen sin) skal hele spetakkelet ned igjen, og før vi vet ordet av det er det på ’an igjen.
Og nei, plasttre er ikke noe tema. Fortsatt god advent!