Nylig gjennomførte vi de årlige syretestene «Morsdag» og «Valentine’s Day». Det er samme elendigheten hvert år. I den forstand at det er vi menn som må ta ansvar. Først og fremst består det i å det hele tatt huske at de to dagene finnes, og allerede her er mange ute å kjøre. I gamle dager laget vi morsdagskort på skolen med små ivrige barnehender. Kort med jærter og sjærlighetsærklæringer som kun mødre og bestemødre kan elske.
Det kan jeg huske var helt topp. Mulig min far ordnet blomster til mor, men det kan jeg ikke huske. Morsdagen var den dagen da barna skulle sette pris på mor. Og det gjorde vi da også. Med skolens hjelp.
Morsdagen er selvfølgelig amerikansk. Den ble innført som nasjonal helligdag i 1914 av president Woodrow Wilson, men i motsetning til dagens moderne utgave av dagen, var utgangspunktet å fremme pasifisme og sosial aktivisme.
I dag har det kommersielle overtatt for pasifismen. Handelsstanden gnir seg i hendene og ler høyt herfra til banken, mens vi menn løper beina av oss i siste liten for å panikkhandle det vi tror mor vil ha.
Det verste er kanskje likevel at morsdagen er på søndager, noe som betyr at butikkene er stengt. Dermed havner vi fort fort på velsignede søndagsåpne Joker og Plantasjen, som pussig nok har blomster i alle valører i overflod stående rett ved kassa.
Så der står man i en milelang kø sammen med nabolagets andre gubber ute i samme ærend. Skolen har sviktet totalt, men datteren her i huset er som jenter/kvinner flest og blar opp et hjemmelaget fint kort. Junior på 11 er som gutter/mannfolk flest og har ingen tanker om at denne dagen er noe å bry seg om. Han etterlyste dessuten litt fortørnet «Barnas dag». Ja, akkurat ja. For det er det jo aldri…
Morsdagen feires hvert år andre søndag i februar, og Valentine’s 14. februar. I år kom de to dagene tett på hverandre, gitt. Et drømmescenario for min gode venn Bent Sigmund, for han slo to fluer i en smekk med morsdagsbuketten. For andre er valentinsdagen noe som «amerikanerne har tredd nedover hodet på oss», på linje med det tullballet Halloween. Selv har jeg et temmelig avslappet forhold til Valentinsdagen, og ble (må jeg innrømme) en smule irritert på naboen som la ut den kjærlighetserklæringen til samboeren på Facebook.
Han burde vite bedre enn å legge press på oss andre på den måten. Men han er ennå så nyforelska at han ikke vet bedre. Vi andre er glad i våre bedre ¾ vi òg, men syns det er litt for mye å utbasunere det på sosiale medier. De skal for øvrig gifte seg snart også. «Ja, hvorfor skal han ha det noe bedre enn oss andre», snøftet en annen nabo.
Det kunne aldri jeg sagt.
Men naboen er en oppegående fyr, så han vet vel hva han gjør, og dagen etter Valentines stod den kommende brud og skrapte bilruta hans mens han koste med hunden. Hennes egen bil stod i carporten og var fri for is. Respekt!
Selv handlet jeg inn to buketter med roser etter å ha lest litt om Valentinsdagen. Helt uten baktanker, selvsagt, men det er nå en smule interessant at opprinnelsen til «Kjærlighetsdagen» antagelig har opphav i folkelig tro på at fuglene begynte å pare seg på denne dagen.
Og så er det formildende at Valentinsdagen ikke er amerikansk som jeg trodde. Dagens opprinnelse har flere teorier, men sett opp mot at dagen var en festdag for to martyrer med navn Valentinus, foretrekker jeg parringen til fuglene. En annen plausibel teori jeg kan gå for er den romerske feiringen av gudinnen Juno, og Lupercaliafestivalen – en fruktbarhetsfest som begynte 15. februar. Under feiringen ble det arrangert et elskovslotteri der landsbyens single kvinner la navnene sine i en stor urne, og byens ungkarer sto i kø for å trekke en lapp. Sånn sett kan kanskje kassakøene på Joker og Plantasjen være en etterlevning.
I år var jeg ekstra smart etter å ha lest om parende småfugler og lapper i urner, så jeg gjorde håpefullt en liten vri. Jeg la en lapp med mitt navn på i en urne (kaffekopp) og satte den diskret på benken ved siden alle rosene – en vet jo aldri.
Men altså, uansett fortjener våre kvinner en hyllest. I år to dager på rad til og med. Først fra avkommet, så fra sin livs ledestjerne. Intet er vel bedre enn det, og samme hva vi dustehuer måte mene om de kommersielle sin utidige innblanding, setter både kjærester og mødre pris på å bli satt pris på. Dessuten kan jeg love deg at morsdagen ikke fremmer pasifisme hvis den glemmes.
PS! Lappen ligger der forresten ennå.