Om PMS og andre lidelser

Lidelsen dukker opp hvert år på denne årstida. Jeg prøver å ikke klage.

Brukergenerert innhold

Ønsker ikke at denne plagen skal gå ut over mine omgivelser. De kan jo ikke noe for det. Nå er det jo sånn at i «min alder» må man regne med litt av hvert. Av og til føler jeg meg som jeg er 20. Nei, ikke det. 30, kanskje. Men når jeg skal utføre litt akrobatiske bevegelser, merker jeg fort at nei da, jeg er ikke der lenger.

Skal jeg kjøre en noe brå bevegelse eller vri kroppen i uvanlige posisjoner, bør jeg helst ha tid til en forsiktig oppvarming på et kvarters tid eller noe sånt. Men i «haue», som vi sier i Vennesla, der er jeg ung og fyrig, sprek og leken. Der er jeg kanskje maks 30 år. Selv om Kvinnen påstår at jeg ikke er mer enn 16.

Ja, så har det vel litt å si hvem man omgås med. Barn og barnebarn i nabohuset. Omgangskrets som favner fra dem som er 20 år yngre til noe eldre enn oss. Alt henger vel i sammen. Men så var det denne PMS-en da. Den er som manneinfluensaen. Menns PMS er mye verre enn den andre typen, som kvinner får. Selv om enkelte kvinner kan få vår type også.

Jeg har noen aktiviteter i min fritid. For noen år siden fikk jeg meg kajakk. Skal jeg være ærlig så må jeg ta meg sammen der. I forfjor fikk jeg ikke brukt den. Da viste jeg omgivelsene ikke bare ei kald skulder, men ei gjennomfrossen ei. Led av «frozen shoulder». Padling var utelukket.

I fjor sommer ... Ja, i fjor sommer. Hvem i all verden kunne tenke seg noen padletur i det været? Men i år. I år skal det skje. Det skal padles slik at skuldrene bygges opp til fordums storhet og styrke. Og så er det motorsykkelen, da. Har kjørt motorsykkel siden jeg var 18 år, hvert år. I snart 44 år. Det har blitt noen svinger.

Hver vår drar jeg ut på jakt. Jaktsesongen varer til utpå høsten. Av og til får jeg fangst. Da finner jeg den perfekte svingen. En slik en som frister meg til å snu bare for å kjøre den en gang til. Men ikke nå. Sitter her og ser ut kjøkkenvinduet. Etter en periode med masse regn der beverdammen flommet over og strekte seg helt til utenfor stuevinduet, begynte det nå å snø. Fremdeles ikke lagt seg som noe teppe på en regnvåt bakke. Vi får se.

Så nå sitter jeg her og sliter. Sliter med Parkert Motorsykkel Syndrom. Kan ikke ta en tur opp i garasjen for å ta en prat med jernhesten heller. Kan ikke stryke den lett over tanken. Kan ikke starte den opp og høre på godlyden. Kan ikke sette meg oppå den og drømme meg tilbake. Drømme meg tilbake til en minnerik tur oppover Helgelandskysten sist sommer. Den står på vinterlagring hos Sigmund på Hunsfos. Jeg vet han tar godt vare på den, men ...

Men snart ... Snart skal jeg ut der igjen. På jakt. Oppleve gleden ved å hilse på en møtende «kollega». Kjenne lukten av våren. Oppleve temperatursvingninger mellom sol og skygge. Du vil aldri se en motorsykkel stå parkert utenfor et psykologkontor. Om du gjør det, så tilhører den psykologen.

Les flere innlegg fra Øyvind Andersen her