«Ja, men hvor kommer familien deres egentlig fra», kan jeg høre meg selv spørre barna når de forteller om en ny klassevenn fra Sverige eller England. Barna mine ser heldigvis bare dumt på meg og svarer. «De snakker engelsk og bodde i England før de kom hit, sa da kommer de vel fra England, da?».
Så enkelt er det jo. Jeg skjønner at jeg må skjerpe meg! Være strengere med min indre rasist. Hvis ikke, leverer jeg den videre til neste generasjon. En generasjon velsignet med en mangfoldskompetanse jeg bare kan drømme om. «Hvilket land kommer du fra», spør en ny klassekamerat min sønn. Den nye gutten synes sønnen min snakker rart, og det innrømmer vi gladelig at vi gjør, vi haugesundere.
«Samme land som deg, vel», svarer sønnen min.
«Å, er du også fra Somalia?»
«Nei, jeg er fra Norge. Er ikke du?»
Ordet «egentlig» sniker seg aldri inn i samtalen.
Skal jeg bli like fargeblind som mine barn og deres venner, må jeg tilegne meg mer kunnskap om hvorfor jeg så fort trør feil. Bli mer bevisst på det ubevisste i meg.
Er det så farlig?
Torsdag åpner Arkivet freds- og menneskerettighetssenter vandrebokutstillingen Black Lives Matter. Jeg har tyvlånt en bok med hjem. «How to Be an Antiracist» av Ibram X. Kendi. Det er en bok jeg trenger. Jeg vet for lite om rasisme. For lite om hva jeg kan gjøre for å bekjempe den. I meg selv. Og i samfunnet rundt meg.
«Men er det egentlig så farlig, da?» synes jeg at jeg hører. «Er det så farlig hvilke ord vi bruker? Vi mener jo ikke noe vondt med det. Og vi spør jo hvite mennesker også hvor besteforeldrene deres kommer fra». Ja. Vi gjør det. Men vi hiver ikke et «egentlig» på det spørsmålet. Og jo, det er farlig. Ord betyr noe. Selv de små, tilsynelatende uskyldige ordene. For ideen om at det finnes et «oss» og et «dem», begynner med de små ordene. Blir de mange nok, aksepterer vi plutselig at «de andre» kan behandles annerledes enn «oss».
Opp igjennom historien er det akkurat det som har skjedd. Black Lives Matter-bevegelsen handler ikke bare om det selvsagte og revolusjonerende at alle skal behandles med likeverd og respekt her og nå. Den er også et oppgjør med en altfor lang og altfor mørk ukultur av undertrykkelse. En ukultur vi alle, på hvert vårt vis, må ta avstand fra.
En dør i fleisen
Første skoledag i England, for et halvt liv siden, satt en mann som etter hvert skulle bli en venn, på en haug med kofferter i gangen. Det skulle ta flere år før jeg fant ut hvorfor han hadde dratt hele flyttelasset med seg på skolen den dagen. Da han kom til hybelen sin, i god tid før skolestart, tok det hybelverten et halvt blikk å smelle døren i fjeset på den unge mannen. «Du sa ingen ting om at du er svart». Noen år senere, på vei hjem fra jobben ved The Royal National Theatre i London, blir den nå ferdig utdannede skuespilleren arrestert. «Alt de så, var en svart mann som løp. Jeg skulle rekke bussen. Siden jeg hadde sminke i vesken, måtte den være stjålet, mente politiet. Det hjalp ikke at vi var rett utenfor teatret med navnet mitt på plakaten, eller at jeg fortalte at det var teatersminke».
Det mest grusomme ved min studiekompis Delroy Atkinson (eller Pike i The Pirates of the Caribbean) sine opplevelser, er hvor dagligdagse de er. Det er noe jeg aldri helt kommer til å forstå. Jeg vet ikke hvordan det er å være mørkere i huden enn alle rundt meg. Jeg har tre isolerte opplevelser av det motsatte. Av å være det eneste skikkelig melaninfattige mennesket i mils omkrets: I et tempel langt utenfor allfarvei i Malaysia. I en jungel i Sierra Leone. Og den ene gangen jeg satt litt lenger enn vanlig på toget i NY.
De tre gangene ble jeg smertefullt klar over hvor umulig det var å forsvinne i mengden. Over blikkene som analyserte meg. Uten at jeg klarte å lese dem. Men alle de tre gangene, var jeg på besøk. Jeg skulle hjem igjen. Til flokken min. Jeg aner ikke hvordan det føles å møte de blikkene midt i sin egen flokk. Hver eneste dag. Når man er hjemme. Eller hvordan det føles når det ligger aggresjon, eller enda verre, hat og trusler, bak blikkene.
Hvordan bli en antirasist?
Jeg vet ikke hvordan det er å bli stoppet av politiet i mitt eget nabolag på grunn av hudfargen min. Jeg vet ikke hvordan det er å ikke rekke å presentere meg før den jeg møter tror de vet alt de trenger å vite om meg. Jeg vet ikke hvordan det er å bli spurt hvor jeg «egentlig» kommer fra. Fordi jeg ikke selv vet hvordan det er å bli utsatt for rasisme, blir jeg ofte redd for å bruke feil ord når rasisme står på dagsordenen. Såre. Skade. Gjøre ting enda verre. Men det eneste som er helt feil i møte med rasisme, som i møte med all annen urett, er å tie stilt.
Jo da, vi er kanskje alle rasister. I alle fall de av oss som har vokst opp i et nesten hermetisk lukket hjørne av verden. Men det betyr ikke at vi trenger å forbli det. Verden er et åpent bibliotek. Kunnskapen vi mangler, kan vi tilegne oss. BLM-utstillingen på Arkivet akkurat nå, er en av mange muligheter til å lese seg opp. Få nye referanser. Se verden fra et annet perspektiv. Bli litt klokere. Litt mindre redd for å bruke feil ord. Alle bøkene i denne utstillingen kan lånes med hjem. Gratis, selvsagt. Jeg lover å levere tilbake «How to Be an Antiracist» innen åpningen torsdag kl. 16.00.