Med fire unger burde en jo være vant til at det skjer mye i helgene. Men nå har pandemien senket tempoet for de fleste, og familiens forflytninger har begrenset seg til nærområdet. Det aller nærmeste nærområdet. Min aksjonsradius har stort sett vært hjemmekontor – treningssenter – nærbutikken - ett og annet «besøk» på kontoret. Hytta i Åmli og vogna på Jomfruland i Kragerø har vært sporadisk. I det daglige har alt skjedd innen en radius på fem kilometer. Med de samme folka. Og lite hjemmebesøk eller utsvevende sosialt liv. Nå er det siste ikke noe savn for meg, for jeg er ikke så glad i folk egentlig, men det er nå rart med det: «Evig eies kun det tapte». Du kan finne på å savne noe når tilgangen er borte.
Likevel er jeg «heldig». På treningssenteret treffer jeg mange, og siden jeg synes jeg skal være der til forskjellige tider, treffer jeg mange folk. For de fleste av oss er vanedyr og trener på de samme tidene hver dag. Ukentlig treffer jeg også den faste gjengen på gruppetimen min. En fin gjeng oppegående folk med saftige smil som falmer i løpet av timen.
På kontoret har jeg gode kolleger som er delvis sosialt utsultet, så alle kaffepausene og praten jeg slipper på det velsignede hjemmekontoret er obligatorisk og forstyrrer en stakkar som begeistret har etablert einstøing-vaner i kjelleren hjemme.
Sist helg var det frislepp. Fredag durte jeg inn til Moss i min neonspraglede Peugeot for å delta på mitt første NM for tradisjonelle/historiske buer. Litt spent, må jeg innrømme, men siden jeg er for nybegynner å regne, hadde jeg ingen ambisjoner, og i hvert fall ingen ting å bevise. Det var miljøet jeg var mest spent på. Noen hadde jeg jo «snakket med» i gruppa på Facebook, og for all del: «Folk flest» er jo som …. ja, folk flest. Oppegående og hyggelige. Men her skulle jeg altså stikke hodet inn i et lokale full av folk som tramper rundt i middelalderklær og andektig bærer rundt på høyt skattede piler og buer. Mange vil vel si at dette er «noe spesielt». Og det var det jo.
Men bevare meg vel for en hyggelig gjeng. Mye hår og skjegg, selvfølgelig, men det glimtet i øyet som alle hadde skal du lete lenge etter. Jeg fikk testet mine to kraftigste buer og fikk kyndig veiledning av Eirik og Erlend, to bamser fra innlandet som gledet seg over at de fikk flere i miljøet for «krigsbuer». Jeg skjønte fort at det var meg de siktet til, og at de to buene mine er krigsbuer.
Selve konkurransen på lørdag gikk over fem timer. Pulsen var stabil, men litt hurtig, og det hjelp ikke at jeg for en sjelden gangs skyld forsov meg.
Umiddelbart etter NM dro jeg av gårde, for jeg er ikke så glad i møter og slikt. Da må man sitte stille i lange stunder, så jeg skippet årsmøtet i «Langbuelaget» og satte Peugeot-nesa hjemover for at det ikke skulle bli så seint. Min bedre ¾ var overrasket da jeg ringte fra Mosseferja, for hun var innstilt på at jeg ikke kom hjem før søndag. Men hun virket nå likevel glad.
Jeg har sagt det før, men en god ting kan ikke sies for ofte. Dugnad og frivillighet har mange ansikter, og noen av dem gjennomførte videregående kurs i førstehjelp i Søgne på søndagen. Min egen frivillighet og dugnadsvilje er rettet mot idretten, så jeg vet akkurat hvor mange forsakelser og tid det krever, og jeg tar hatten av for de flotte frivillige i Røde Kors som bruker så mye av sin fritid på å hjelpe andre.
Så med spisset «journalistpenn» (nei, jeg er ikke journalist, men skriver for «Røde Kors-avisa») fant jeg 20 personer fra hjelpekorpset i full gang med ulykker. Med realistiske scenarioer og markører sminket som om de skulle være med i en skrekkfilm fikk deltagerne utfordret all kunnskap de skulle ha ervervet seg i løpet av 30 timer teori og øvelser. Vi skal sannelig bukke og takke pent for disse flotte folka, som selv takker for at de får ta disse avanserte kursene.
Kursen gikk til Evje og årsmøte der. Nevnte jeg at jeg ikke er særlig glad i møter? Årsmøtene til Evje og Hornnes Røde Kors er imidlertid en sann fryd. Jeg pleier å si at «hvis du har en dårlig dag, så skal du ta en tur hit». E & H Røde Kors er en av våre minste lokalforeninger, men årsberetningen deres tar pusten fra noen hver. Og så fikk jeg mat. Det får jeg forresten alltid når jeg reiser rundt på årsmøter. De forsikrer meg gjerne om det: «Vi har mat til deg når du kommer».
Dagen etter, mandag, var det årsmøte i Vennesla Røde Kors. God stemning og fine folk som også har utrettet mye i vårt 2. pandemi-år. Jeg fikk mat der også.
Jo, dette ble sannelig litt av ei helg. Det ble noen mil, jeg har møtt massevis av fine folk, lært mye og fått et par nye venner – to bamser fra innlandet. Og jeg har fått mat.
Jeg havnet for øvrig på en respektabel 15. plass blant 47 deltagere. Som nybegynner og førstegangsdeltager er jeg veldig fornøyd.
Med det også.