Venndølen Ingvald R. Ingebretsen (49) har skrevet denne teksten. Den ble først publisert på hans egen blogg kranglefant.no. På dette bildet fra 70-tallet sitter fra venstre hans søster Merete, moren Signe, broren Tommy og Ingvald selv. Venndølen Ingvald R. Ingebretsen (49) har skrevet denne teksten. Den ble først publisert på hans egen blogg kranglefant.no. På dette bildet fra 70-tallet sitter fra venstre hans søster Merete, moren Signe, broren Tommy og Ingvald selv. Foto: Privat

Nissen prekte byensk

Hvem som åd opp maden mi satt ud på lille julaften he mi aldri kåmme te bonns i.

I år ska mi feire jul sammen med mamma i Ose. Æ hadde just såtte mæ te for å skolle skrive litt te denna båga som ettehvert ska settes i sammen a deia kranglefant-historiane, då det plutselig ramla inn ei a dei som jobbe her på Turistheimen gjennom døra.

Å som vanlig når deia fruane her på tomta samle så gjenge snakketøyet i ett. Æ he ette mange års trening lært mæ te å sige inn i min egen tåkeheim då. Æ he lest om dei som he fått varige mén a denslags skravling.

«Å guuud, æ har glemt bh`n» udbrøyd ho plutselig. Æ må hjem igjen, kan jo ikke reise til byen uten bh». Æ takka min skaber for at mitt liv uden bh va betraktelig enklere, men det va ikkje det æ egentlig ville skrive om…

Undertegnede med kusma på julaften…ein tragedie… Foto: Privat

Det va alltid mamma som va nisse heime hos oss. Du hadde ikkje fått Sprellen i ei nissedrakt om du så hadde trua an med hå som helst.

Det gjekk et bel før mi skjønte at det konne være mamma som va nissen, men så endra ho plutselig strategi, å då røyg mi på et par år te i detta lureriet. Ho va flink te å lure folk, å mi beid på det meste ho sa. Både med å uden nissekostyme. Alle gjorde egentlig det.

«Alltid æ du på besøg hos Karly å dei når nissen kjæme» sa mi te ho når ho kåm hæseblæsans inn te oss ette endt løgnturne. Mi tykte veldig synd på ho.

Dei føste gångane æ kan huske med nissebesøg så måtte di dra oss ud ifrå onnår stuebordet. Der sadd mi med beinane trekt godt te oss, men det hjalp ikkje. Opp på fange te nissen bar det…ånkli traumatisk egentlig.

Det føste året æ søkte tilflugt onnår bordet så konne æ mest stå oppreist onnår der. Som noen a dykken vett så fekk æ ikkje bein før æ mest bjønte på skulen. Å når æ røym, å hadde bokse på, så konne du ikkje se at beinane spant avsted som trommestikker…æ røym «inni» boksebeinane faktisk, så det så mest ud som æ bare svevde hittøve gålvet…litt sånn som di seie spøkelsane gjårr.

Ettehvert som årane gjekk, å mæ å Merete bjønte å bli riiiimeli sikre på at det va mamma som va nissen så endra mamma strategi. Mi sadd å venta på at mamma igjen skolle «på besøg» te Karly å dei, å følte at mi hadde knekt koden te denna sammensvergelsen, men ho sadd pal i sofaen, just som ho ikkje brydde sæ i det heile tatt.

Då hamra det på veggane nere i ganga!! Det håysta å banka noe aldeles forferdeli. Mi kikka forskrekka hitt på mamma, bare for å bekrefte at ho så lige engstelig ud som det mi va. Så tok detta lurvelevnet fatt på trappa, herreguuud te tramping!!. «ER DET NOEN SNILLE BARN HER», konne mi høre detta mirakkelse brølte nerri der.

Merete teleporterte sæ sjøl hitt onnår bordet, æ svevde ette som et kulingkast a ein haustvind. Camilla søkte ly bag skurtesnippane te Srellen, å galningen Tommy ville åbne opp døra te ganga å sleppe detta levenet inn..

Han preke byensk jo, hviske Merete.

Æ konne bekrefte det samme. Mi så an føst igjennom glasset i døra ud te ganga…Glasset va ikkje sånnet klart et, meir noe sånt gultaktig glas med et mønster som gjorde alt blørete, men mi konne skimte nisselua, skjegget å sekken…tydelig.

Nå gjekk jo detta ettehvert øve, for i år så hadde mi jo mamma der te å berolige oss, å det hadde mi vel aldri hatt før.

Ette mange år så fekk mi greie på at det va naboen våres, Kalle, som sannsynligvis hadde tapt et veddemål mod mamma….ellår så hadde ho lurt an te det. Samme udfall.

Romjul i varmere strøg…Ingvald, Tommy å Egil (Sprellen) Foto: Privat

Men hvem som åd opp maden mi satt ud på lille julaften he mi aldri kåmme te bonns i….mi konne følle spårane i snøen hitt te skauen, men mi konne ikkje gå lengre for det va jo kommunens skau, å han va så sinna..

Go jul te dykken alle! Husk bh’n hvis du må te byen…

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her

Foto: Ingvald R. Ingebretsen