Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Uten vaffelen stopper Norge

Vaffelen er så opphøyet at den faktisk har sin egen dag.

Innimellom (ganske ofte egentlig ) koser jeg meg med litt munngodt. En liten tur innom godtehylla på butikken er en sann fryd, både for godteriet i seg selv selvfølgelig, men også den sosiale underholdningen. For ofte er det i syndens pøl at man møter kjente, og det er litt sånn sosialantropologisk interessant at det tenderer til å bli noe merkelig stemning akkurat her. For noen føler seg litt skyldige i Hog Heaven og finner på alle verdens rare unnskyldninger på hvorfor de faller i staver akkurat her. Andre igjen rasker med seg det de skal ha og sjokker videre uten så mye som et nikk.

De fleste slår imidlertid av en prat og triumferer overrasket når de ser hva jeg har puttet i kurven. «Spiser du sånt?» «Ha ha, ja du skulle bare vite hvor mye jeg stapper i meg», smiler jeg skamløst. «Å ja, du kan vel spise hva du vil du som trener så mye», kommer det som regel litt betuttet tilbake. «Å, nei du, det kan jeg virkelig ikke. Det er de samme naturlovene som gjelder for meg som for alle andre», sier jeg. «Det er kalorier inn, og kalorier ut. Spiser jeg mer enn jeg forbrenner, legger jeg på meg. Det er enkel matte».

For det er ikke nok å trene 1 ½ time om dagen for en kontorrotte som meg. En må passe på å forbrenne godt hele dagen, for eksempel gå i trapper i stedet for å ta heisen, ståpult på kontoret (pulsen min øker med 10 når jeg står), sykle til jobb hvis en kan, osv. Smarte løsninger for en godtegris som meg.

For sånn er det. Et velutrustet kakebord er lutter glede for sånne som meg, og jeg må bare innrømme at jeg uten blygsel lar søtsuget overmanne meg innimellom. Ikke det at det møter så mye motstand heller, akkurat. Og da spiser jegGodteri, snop, snadder, knask, slikkerier, schnavvel, digg, kaker, kjeks, snacks ... whatever. Og så gjærbakst da. Halleluja! Tenk deg en lunken kanelsnurr med mye sukker og kanel i svingene ... Bring it on.

Og så er det selve dronningen av alt munngodt da: VAFLER. Ai ai ai. Vafler – gudenes gave til befolkningen. Vaffelen er så opphøyet at den har sin egen dag, faktisk. Og ikke er det så lenge til heller. 25. mars er det «Vaffelens dag» i store deler av Europa. Så viktig er den.

En kan si mye rart om svenskene, men her har de faktisk truffet blinken, for det var svenskene som fant opp denne gledens dag. Og sånn i en bisetning så kan Wikipedia fortelle at Navnet kommer opprinnelig fra Vårfrudagen, noe som med svensk uttale ligner på våffeldagen. Noe tynt, spør du meg, men en ting er i hvert fall sikkert: Uten vaffelen stopper Norge. Bare tenk på hvor mange vafler som steikes i Kongeriket i løpet av et år. Det er vafler overalt. På alle idrettsarrangement, selskaper, dugnader, møter…. Bare rams opp. Lista er uendelig.

Og her for en stund siden, i «før-koronaens tid», kom sjefen med ei diger bøtte vaffelrøre ... Da kunne jeg gått ned på kne og giftet meg med henne. Men frieriet måtte vente. For det var jo vafler på bordet.

Og mens jeg ventet spiste jeg meg skakk. Tror det blei ti plater til slutt ... Og da måtte jeg bare stoppe. Blodsukkeret gikk rett til værs, og jeg gikk til bunns med mann og mus mens blodsukkeret tok snarveien som et blylodd i fritt fall rett ned i kjelleren.

Men ingen skal si at jeg ikke har stamina, for da toppet jeg det hele med et par Twist før jeg fikk sanset meg til å ta med meg en kopp kaffe og slepe meg bort til kontorstolen og avlukket mitt. Sjefen var imponert da.

Det ble ikke noen ståpult resten av dagen. Jeg tok heisen ned fra 4. etasje. Og var uendelig lykkelig for at jeg kjørte og ikke gadd å sykle den dagen.

Les flere innlegg av Kjell Moan her