Jeg håper jeg ser dem, alle sammen

Og jeg håper at de vil huske meg, slik jeg husker Egil.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58, bakerst på bildet) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Jeg husker min egen trener fra min magre skihopperkarriere. En god og trygg voksen for oss håpefulle i skibakken. Egil. Som alltid sto på kulen. En trygg og god havn med en konstruktiv tilbakemelding når vi kom traskende 91 trinn opp ved siden av unnarennet opp på kulen. Før vi trasket de resterende 84 trinn opp til toppen.

Da jeg etter en mirakuløs, og uforståelig, sesong kom på kretslaget i Sør-Trøndelag skikrets, gledet han seg på mine vegne, og behandlet meg akkurat som før. Like respektfullt og varmt. For Egil gjorde ikke forskjell på oss, uansett om vi landet på kulen eller var på kretslaget. Og han kunne være streng. Jeg husker Egil etter en dugnad hvor vi var mange som ikke stilte opp i drittværet. Vi fikk så øra hang. Og vi fikk enda mer respekt for ham. Fordi han hadde rett. Selv i individuelle idretter er man en del av et lag, og dugnad er å stille opp for hverandre. Ta en for laget.

Nå er det jeg som står på kulen og venter. På arenaer hvor barn og ungdom driver idrett. Jeg har vært trener på barneidretten med begge mine barnekull og håndballtrener for eldstejenta. Nå er jeg leder på idrettslagets treningssenter og trener junior i håndball. Jeg er fullstendig blottet for egen erfaring på banen, for håndball har jeg aldri spilt. Men på dette nivået kan jeg mer enn nok til å bidra til at barna har et tilbud og at de kan oppleve lagspill og kameratskap. Til og med litt håndball evner jeg å lære dem.

Litt har jeg da plukket opp, og en behøver ikke gå trenerkurs A på Olympiatoppen for å trene tiåringer. Og så må vi ikke gjøre det så vanskelig. Barn må få lov til å være barn, leke og ha det gøy. Krev at de gjør ting skikkelig, hører etter, spiser skikkelig mat, er snille med hverandre. Og vær en god modell. Nå har jeg fått med meg to kjempeflinke jenter på 16 (som kan mye mer håndball enn meg) som hjelpetrenere, og jeg har et ansvar for dem også. Som trener skal man ha et blikk på hver og en, og være en god formidler – ikke bare av selve idretten, faget, men også holdninger. Det er litt av et ansvar.

På treningssenteret er det ungdommer og voksne jeg forholder meg til, og jeg ser det samme her. Alle setter pris på å bli sett og vokser av en positiv kommentar. Det spiller ingen rolle om man er 10 eller 58. Jeg hilser alltid når jeg kommer og slår gjerne av en liten prat, forklarer regler for de nye, formidler at jeg setter pris på at de er der, og stiller meg til rådighet hvis det skulle være noe.

Mange bestiller treningsprogrammer, eller vil bare ha treningstips. Treningssenteret er blitt et mønsterbruk med god stemning og orden, selv i disse tider, og jeg tror det er fordi vi bryr oss, setter krav og «ser» de som trener der. Ekstra artig er gruppetimene mine på onsdagene. Da er det en fin gjeng voksne som svetter for livet i gymsalen. Og jeg behandler dem på akkurat samme måten som håndballgutta. Stiller krav, pirker på teknikk, tuller litt og krever at de gjør sitt beste. For det er godt nok.

Sammen med Birk. Foto: Kristin Dalane Woods

Man glir jo på en måte bare inn i disse rollene, men i et retrospektivt blaff gikk det opp for meg at nå er det jeg som er Egil. Den voksne, tillitspersonen, som skal formidle gode holdninger, være et forbilde, gi barn og voksne mestringsfølelse. Min gamle venn psykologen Erik sa noe en gang som jeg aldri skal glemme: «Husk tyngdekraften». Det han mener er at når man har en rolle i andres liv, som leder, foreldre, lærer eller annen tillitsperson vil det du sier og formidler veie tyngre enn om du er «en av «flokken». Og jo lenger opp «i systemet» man er, jo tyngre vil det du formidler bli oppfattet. En sleivete kommentar, eller spøk kan fort bli oppfattet som sannhet. «Det var trener'n som sa det».

Jeg stiller høye krav til meg selv, vil ikke ha ett eneste feiltrinn i min rolle som trener og tillitsperson. Jeg vil se alle. Han usynlige som kaster ballen fortest mulig fra seg. Han «tøffingen» med capsen godt tredd ned i panna på treningssenteret og kaktus i armhulen. Hun godt voksne omfangsrike dama som tusler forsiktig rundt mellom manualer og treningsapparater. Gubbene som er der mest for kos og kameratskap. Hun blidfisen som trener 100 prosent riktig.

Han som lander på kulen. Der hvor jeg står.

Jeg håper jeg ser dem, alle sammen.

Og jeg håper at de vil huske meg, slik jeg husker Egil.

Gjør de det, har jeg gjort noe riktig.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Olympiatoppen
  2. Kjell Moan