Jeg har sett henne i mange roller på TV. Som troféhustru i «Exit», som klønete og kjærlighetssøkende i «Sykt lykkelig», som Tikken i Max Manus, for å nevne noe.
En mandag formiddag i oktober møtte jeg Agnes Kittelsen uten at hun hadde noen rolle å spille. Hun var bare seg selv, og det er jo ikke så lite, det. Vi satt sammen to timer på Pascal på Frogner, for å planlegge «Livsprat».
I løpet av formiddagen var vi innom mange tema; oppveksten i Vågsbygd, tiden i pikekoret «Benedictus», roller hun har hatt på film og scene, nervøsitet, stress og press, og om hverdagen som skuespiller, tobarnsmor, pendler og ektefelle til Lars Winnerbäck.
Vi snakket om MeToo i teaterbransjen, om tv-serien EXIT, kristen tro og mye, mye mer.
Til slutt måtte vi bryte opp; hun for å hente i barnehagen, jeg for å unngå parkeringsbot. Da jeg kastet et blikk på bordet hvor vi hadde sittet, så jeg at både hennes salat og min eplekake sto der nesten urørt.
Som et synlig bevis på at vi fant tonen på Pascal den formiddagen.
Som et tegn på at vi ganske sikkert vil gjenfinne den på Livsprat 17. november kl. 19.30 i Domkirkens menighetshus.
Samtalen vil bli rammet inne av lavmælt jazz fra Ann-Birgitte Tveiten og GT Ugland.