Rapport fra hjemmekontoret

De kaller hjemmekontoret mitt for «en nasjonal dugnad». Har du hørt noe sånt vås?

Publisert:

Lærer og tidligere journalist i Fædrelandsvennen, Anders Hasle (47), har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Anders Hasle

De sier at vurderingen av 32 nynorske langsvarsoppgaver og 28 samfunnsfagsprøver om kultur, individ og samfunn for mine videregående elever er «dugnad» fordi jeg sitter hjemme og baler med det. De påstår at når det kommer enda flere oppgavesvar og innleveringer, så er det «dugnad»?! At framovermelding og implementering av digital undervisning, Teams og forelesningen om Den olympiske bevegelse i idrett og samfunn, er «dugnad» – det er det de sier!

Det er jo ikke det.

Dugnad er et felles ubetalt løft til beste for fellesskapet. Alt det jeg holder på med fra kontoret oppe i tredje etasje, er arbeid. Webinarene mine er jobb. All timene med oppfølging av elevene mine er jobb. Å svare på spørsmål, gi trygghet, forklare, lose videre i jungelen av uklarheter, samtale med elevene mine, høre på framføringer over nettet; det er jobb alt sammen. Det er ikke dugnad i det hele tatt.

Heldigvis.

Anders Hasle: – Jeg har korona-griseflaks som får nøyaktig samme lønn som tidligere. Foto: Privat

Det er jobb. Det er lønnet arbeid. Jeg er en av de stadig færre i landet vårt som har en sikker inntekt i disse dager. Jeg er en av dem som ikke trenger å lure på om vi kan betale neste huslån eller må selge en bil. Jeg har griseflaks som får nøyaktig samme lønn som tidligere – selv om jeg ikke møter fysisk på arbeidsplassen min ved Thor Heyerdahl Videregående skole. Jeg vet at jeg får lønn den 12. hver måned og at jeg derfor fortsatt kan få betale skatt og bidra til fellesskapet i stedet for bare å nyte av det. Det er ikke alle som har det sånn.

Men det stopper ikke der.

For jeg har skikkelig korona-griseflaks. Huset er svært nok til at min hjemmearbeidende journalistkone kan sitte i stua og arbeide og gjøre telefonintervjuer (det hører jeg). 15-åringen sitter enten på rommet sitt og gjør skolearbeid (tror jeg da) eller er kanskje ute i utestua og holder på med noe chattegreier (tror jeg da) eller spiller på trommesettet (det hører jeg). 18-åringen sitter enten på kjøkkenet og gjør skolearbeid (tror jeg da) eller er nede på rommet for å øve på el-gitarleksene (det hører jeg), i stua for å gå gjennom pianoleksene (det hører jeg også) eller et annet sted i huset for å få fred til noe chattegreier (tror jeg da).

Jeg har altså koronaflaks. Jeg har mine fineste rundt meg i et hus som er så pass stort at vi slipper å bite huet av hverandre hver gang vi skal passere. Jeg kan gå ut i hagen å rake eller klippe hekken eller vaske bilen (særlig jeg gidder!), plante tulipaner (gidder jeg i hvert fall ikke!) eller rydde i uteboden (totalt uaktuelt!). Jeg har tre dataskjermer på kontoret, så jeg kan arbeide med flere ting samtidig og få følelsen av å være effektiv.

Når kvelden kommer, er all fotballaktivitet avlyst, så det betyr at de 12–15 timene jeg bruker ukentlig på fotballaget til guttungen, heller kan brukes til å lage mat fra bunnen av, trene litt på egen hånd på gjengrodde stier ute i skauen, forberede nye undervisningsopplegg, rette litt mer, lese ei bok eller rett og slett sovne på sofaen allerede kl. 19.30.

Det er ren flaks.

Og selv om det er knallhardt å sette seg ned og gi relevante tilbakemeldinger på nynorskbesvarelser og samfunnsfagsinnleveringer, er det ikke dugnad. Det er dagevis og ukevis med verdifullt, samfunnsviktig lønnet arbeid.

Så gjenstår det bare å se om politikerne har samme oppfatning når lønnsoppgjøret en gang kommer, eller om de fortsatt håper at det var dugnad jeg og alle de andre lærerne drev med mens vi jobbet som gale hjemmefra.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Koronaviruset
  2. Dugnad
  3. Hjemmekontor